Natur er ikke bare natur. Noen typer natur er viktigere enn andre.

I dag skal jeg besøke et naturreservat, som er den strengeste formen for vern vi har.

Hvor finner vi den mest verdifulle naturen? Miljødirektoratet har et fint kart med oversikt over verneområdene våre. Innenfor sirkelen for tureksperimentet mitt har vi per i dag ni naturreservater.

I reservatene i nærområdet har vi forskjellige typer skoger, spesielle myrer, et unikt elvedelta og en elv som har tatt et nytt løp, og dermed etterlatt seg en såkalt kroksjø.

De ser interessante ut alle sammen. Tipper jeg skal innom flere i løpet av året. Det ene har jeg faktisk allerede vært innom, da jeg lot tilfeldighetene styre hvor jeg skulle dra.

Jeg bestemmer meg for å dra til Lauglolia naturreservat, en liten skog på litt over 150 mål, som er vernet fordi den inneholder både verdifull almeskog og granskog.

I vernebeskrivelsen kan vi lese at almelia er av de største og frodigste i hele regionen, og at den inneholder en rekke varmekjære arter som bare finnes i almelier av denne typen. Granskogen er grov og hurtigvokst med trehøyde på over 25 meter.

Jeg er sikkert godt over gjennomsnittlig nerd på dette området, men dette syns jeg høres ut som et spennende område å bruke noen timer i.

Hvordan ser forresten en alm ut? Jeg vet ikke det engang. Det er grunn nok i seg sjøl til å dra.

Almetrær. — Og sånn ser alm ut, erfarer jeg.

Jeg sykler av gårde i duskregn og ti-tolv grader. Det har regnet en del de siste dagene. Men Yr mener det snart skal bli opphold, og kanskje gløtt av sol utpå dagen.

Det er helt i slutten av mai. Nå er det virkelig blitt knallgrønt overalt. Kanskje er det ekstra tydelig med en grå himmel og vanndråper i alt av vegetasjon?

Etter en drøyt halvtime sykling er jeg framme.

Jeg har kjørt og syklet forbi den vesle skogteigen mange ganger, men det har aldri slått meg at det er noe spesielt med den.

Det første som møter meg, er en informasjonsplakat om reservatet og hvilke regler som gjelder.

Jeg har ikke gjort særlig mye research i forkant. Derfor er jeg uforberedt på at det er en natursti med flere poster i reservatet. Det er jeg glad for å oppdage. Turen blir mindre strabasiøs og jeg får litt læring på kjøpet.

Å legge til rette for folk gjennom en natursti, kan naturlig nok føre til økt ferdsel, som i neste omgang kan komme i konflikt med selve formålet med å verne den verdifulle skogen.

Forvaltningsplanen for området syns jeg har en fin avveining av disse hensynene:

“Naturstien og tilrettelegginga er både for å kanalisere ferdselen for å hindre slitasjen på reservatet, men også for å øke kunnskapen og derigjennom interessen for området og naturen generelt. Disse to prosessene kan virke mot hverandre, men kunnskap om økologiske prosesser og ulike naturtyper er viktig for å skape en respekt for naturen.

Utfordringen er å kunne tilrettelegge uten at det går på bekostning av verneformålet med å bevare et skogområde med et naturlig plante- og dyreliv og et område som har urørt natur vernet etter naturvernloven § 8.”

Rotete skogbunn i Lauglolia naturreservat. — Et ganske vanlig syn i denne skogen.

Ved inngangen til området er det satt opp skilt som ikke etterlater tvil om at du er i ferd med å tre inn i et naturreservat.

Jeg kjenner på en viss andektighet, som om skiltet sier: “Du er nå på vei inn i et spesielt verdifullt naturområde. Vis respekt!”.

Og det er som å trå inn i en annen verden. Overgangen fra veien og dyrkamarka til skogen er skarp. Jeg skal ikke mer enn noen få meter inn før et stort mangfold av planter og trær viser seg fram i all sin uryddige prakt. Digre, døde trær ligger hulter til bulter.

Jeg går sakte langs stien, stopper opp innimellom, leser plakatene på postene underveis, lærer litt om plantene og dyrelivet i skogen.

Jeg lærer at alm kan bli inntil 500 år. På en plakat leser jeg: “Tidligere ble almetrærne sjelden gamle fordi de ble brukt i gårsdriften. Alm er et stort tre og blir hos oss opptil 30 meter høyt. Treverket egner seg godt til å lage forskjellige bruksgjenstander og er utmerket brensel. Innerbarken er meget næringsrik, noe som gjorde at den tidligere var mye brukt til brødbaking.”

På det eneste utsiktspunktet i reservatet ser jeg ned mot stranda, fjorden og deltaet der den store elva i distriktet renner ut i havet.

Utsikt fra Lauglolia mot Gaulosen og Øysand.

Utsikten binder på en måte turene i eksperimentet mitt sammen. I enden av stranda ligger campingkafeen der jeg spiste pizza på min tre dager lange sykkeltur. Nærmest renner den store elva ut i fjorden, som har med seg vannet fra bekken jeg fulgte fra utløp til kilde.

Etter å ha vært innom alle postene, har jeg også lyst til å prøve å gå en runde utenfor stien. De store granene bor øverst i reservatet, og jeg setter kursen dit. Hvor stor er egentlig en grov gran?

Jeg har blitt helt oppslukt av den interessante skogen og timene renner unna. På tide med lunsj. Jeg setter med ned på bakken i min medbrakte turstol.

En diger gran er nærmeste nabo. Rundt meg er det ellers en blanding av mange forskjellige tresorter og vekster. Skogen er det jeg vil kalle rotete, som jeg har skjønt at ofte er et tegn på en biologisk mangfoldig skog.

Jeg prøver å telle fuglelyder. Det er så mange at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Jeg tipper minst ti. I forvaltningsplanen kan jeg lese at det er et rikt fugleliv i reservatet, inkludert enkelte ganske sjeldne arter.

Sjøl om det høres ut som mange, er det antakelig færre enn før. I Norge og Europa har det vært en stor nedgang i mange bestander av ville fugler de siste tiårene.

Rett på utsiden av reservatet går en fylkesvei med en del tungtransport. Derfra kommer ganske mye lyd, en påminnelse om at jeg befinner meg i en bitte liten lomme av vill natur.

Etter lunsjen fortsetter jeg en liten stund utenfor stiene i den bratte lia. Jordsmonnet er skjørt mange steder. Jeg beveger meg med varsomhet for ikke å sette mer spor etter meg enn nødvendig.

Mus uten hode. — Dagens mest spesielle funn. Jeg mistenker en eller annen form for menneskelig medvirkning til at ei mus uten hode er havnet oppå en trestokk rett ved stien.

Nå som alle trærne har fått et tett bladverk, er det ikke mye lys som slipper gjennom. Det ser ut som det er gode vekstvilkår for mose i store deler av skogen. Antakelig er det temmelig fuktig her store deler av året.

Jeg finner igjen stien, og trekker nedover mot der jeg startet. Sola har tittet fram, men ikke så mye av lyset når inn til meg.

Idet jeg går ut av skogen, skjønner jeg umiddelbart hvor varmt det egentlig er. Det tette bladverket senker tydeligvis temperaturen inne i skogen med flere grader.

10.

Sykkelen min står der jeg satte den fra meg, og jeg sykler noen få hundre meter bort til fjorden. Jeg vil sitte en liten stund i vannkanten i finværet før jeg drar hjemover.

Ved fjorden snur jeg meg og titter bort mot skogen jeg har tilbrakt de siste timene i. Nå som jeg vet hvordan alm og edelløvskog kan se ut, ser jeg at den vesle skogteigen skiller seg markant fra gran-, furu- og bjørkeskog.

Etter å ha lest mye om natur og fulgt med på den offentlige debatten om naturvern de siste årene, har et stort paradoks blitt tydelig for meg:

Vi har en god og levende tur- og friluftslivskultur, som jeg tror mange rundt i verden misunner oss. Vi er stolte av naturen vår, og den er viktig for svært mange av oss. Allemannsretten er fantastisk.

Samtidig er mitt inntrykk at nærings- og utbyggingsinteresser, og sikkert også andre samfunnsinteresser, har en sterk tendens til å trumfe naturhensyn når vi tar politiske valg om bruk av arealene våre.

Stortinget har vedtatt at vi skal verne ti prosent av skogen i Norge. Per i dag er vi omtrent halvveis til målet. Vernet av skog går framover, men sakte. Av og til hogger vi ned verdifulle skogområder med stort biologisk mangfold. Bit for bit-nedbyggingen av naturen er godt dokumentert. Våre fremste fagmiljøer og forskere roper jevnlig varsko over utviklingen.

Hvorfor blir det sånn? Hva slags land kunne vi vært om vi satte hensynet til naturen høyere?

Jeg kikker bort på reservatet “mitt” igjen. Der skal trærne få bli så gamle at de faller av seg sjøl, og bli nye bosteder for hundrevis av arter når de ligger og råtner. Der skal naturen få gå sin gang uten særlig mye menneskelig inngripen. Disse tankene gjør meg glad.