Med pekefingeren som turleder
Dagens utflukt i mitt tur- og nysgjerrighetseksperiment har to elementer:
Jeg skal la tilfeldighetene bestemme hvor jeg skal.
Når jeg kommer til det tilfeldige stedet, skal jeg finne noe å fotografere.
For et par dager siden la jeg en utskrift av kartet over den nordlige tredjedelen av sirkelen foran meg på stuebordet. Jeg lukket øynene og satte pekefingeren et tilfeldig sted. Slik bestemte jeg turens målpunkt.
Mens jeg spiser frokost, funderer jeg på hvordan jeg skal komme meg dit. Punktet ligger helt i nord, altså nærmere 15 kilometer i luftlinje hjemmefra, og noen hundre meter fra nærmeste sti.
Jeg bestemmer meg for å sykle mesteparten av strekningen for så å ta beina fatt de siste kilometerne.
I vårsol og medvind fyker jeg over slettene nede i dalen. Så klyver jeg et par hundre høydemeter, blir god og varm og melkesur i lårene, og etter en drøy time parkerer jeg ved veiens ende.
***
Hva skal være tema eller stikkord for fotograferinga, lurer jeg på mens jeg går. De første ordene som dukker opp er fint og fascinerende. De to F-ene.
Straks tenker jeg på flere adjektiver på f. Finurlig, fiffig, fantastisk. Og fremoverlent faktisk, som har funnet fotfeste i stillingsannonsene og arbeidslivsspråket, og som jeg får brekkningsfornemmelser av. Jeg ler av meg sjøl. Hvor kom det fra?
Men kanskje det går an å koble uttrykket til naturen? Jeg begynner straks å se etter fremoverlent natur. Kanskje det kan bli morsomt? Umiddelbart ser jeg trærne i et nytt lys der mange av dem har vokst i alle mulige vinkler. De mest ekstreme vokser nærmest parallelt med underlaget. Jeg konkluderer raskt med at vi har store mengder fremoverlent natur.
Svært fremoverlent bjørk.
Tro om noen før meg i verdenshistorien har tenkt på naturen på denne måten? Nå vel, noen revolusjon i vår forståelse av naturen blir det neppe. Men jeg smiler mens jeg trasker videre.
***
Punktet jeg skal til, ligger noen få hundre meter fra nærmeste sti. Etter en times gange tar jeg av fra stien og går inn i bushen og oppover ei li.
På kartet ser jeg at jeg passerer grensa til et naturreservat, den strengeste formen for vern av naturområder vi har. Til å begynne med går jeg gjennom et felt med ung granskog. Jeg er overrasket over at slik ensartet skog er en del av et naturreservat. Samtidig gleder jeg meg over at vernet nå skal la denne skogen få vokse og utvikle seg i fred for menneskelig inngripen. Om vernet får stå, skal disse granene faktisk aldri hogges.
Plutselig bryter lyden av kraftige vingeslag stillheten. En stor skogsfugl, trolig en røy eller orrhøne, letter på ti meters hold. Jeg er slett ikke sikker på hvem av oss som skremmer den andre mest. Pulsen min stiger brått, og det er ikke på grunn av motbakkene.
Jeg nærmer meg punktet mitt. Feltet med grantrær stopper like brått som det begynte, og blir avløst av et svakt hellende myrområde med spredte furuer, noen av dem svært gamle.
Jeg digger gamle furuer. Jo mer krokete og skrukkete, desto bedre. Hva er det som er så tiltrekkende og fascinerende med gamle furutrær? Kanskje vissheten om at de har stått her i flere hundre år og at de også bruker flere hundre år på å dø samtidig som de da huser en lang rekke arter.
Nøyaktig på punktet mitt ligger en fallen furukjempe. Hvorfor datt den? Var det alderen? En storm? Eller kanskje den ble for fremoverlent?
***
Rett i nærheten finner jeg en tørr plass i lyngen med god utsikt østover og sørover, blant annet nordryggen av nærfjellet mitt, der jeg var for to uker siden.
For en uke siden, som etterforsker av et gammelt kriminalmysterium, var vinden isende kald. I dag er våren virkelig her, kanskje 15 grader, litt vind, som verken er kald eller varm, akkurat passe å ligge i lyngen. Sjokoladen i sekken er blitt mjuk.
I lunsjpausen i lyngen er jeg alt annet enn fremoverlent.
Idet jeg setter tennene i noen etterlengtede karbohydrater, får jeg følelsen jeg av og til får på tur: Kan livet bli bedre enn akkurat dette?
Når en eller annen et stykke unna tar pause med motorsaga, er en og annen småfugl og et svakt vindsus alt jeg hører. Jeg dupper av noen minutter.
***
Etter maten vender jeg tilbake til den falne furukjempen. Noen meter unna står en nabo, fortsatt rank og fin, ikke det minste fremoverlent, sølvgrå og massiv, trygg på seg sjøl der den må ha stått alene i hundrevis av år. Disse to blir mine fotomotiver.
Turbildene mine har blitt publisert i reportasjer og egne bøker, men jeg har aldri hatt motivasjonen til å bli noe mer enn passe god. De siste årene har jeg knapt fotografert for annet enn å dokumentere opplevelser. Nå har jeg et håp om å gjenfinne gleden ved å fotografere.
Jeg strever når jeg prøver å fotografere dem i sin helhet, akkurat som om jeg ikke får helt tak på dem.
Jeg prøver meg heller tett på. Studerer detaljene, blir oppmerksom på alt som vokser på et liggende tre, sprekkene, de ulike gradene av forråtnelse, de mange fargene. Det er vel så interessant.
Mens jeg jobber meg rundt den falne kjempen, slår det meg at vi har en del til felles. Begge har vi et stadig mer skrukkete ytre. Og der jeg har hår som vokser i ørene og i nesa, må furua slite med lav i alskens varianter. Jeg velger å se på det som levd liv framfor forfall. Det er lettere sånn.
***
På vei tilbake til sykkelen skjønner jeg at dette ikke blir en kort artikkel med kun bilder, slik jeg så for meg.
Det kommer så mange tanker og ideer. Kanskje det er fraværet av alt annet enn bare naturen? Ingen distraksjoner. La hjernen få gjøre sine krumspring. Ingen gjøremål. Ingen ting jeg må, bare være her og nå.
Å la tilfeldighetene styre turen har vist seg å være en utmerket ide.
Våren 2026 har jeg satt i gang et tureksperiment med to formål:
Tilbringe mer tid utendørs, la naturen ta større plass i livet
Gjenfinne nysgjerrigheten, som nesten umerkelig har forvitret
Vil du følge med, og kanskje bidra? Abonner på nyhetsbrevet mitt (registrer deg nederst på siden).