På sporet av et gammelt mysterium
- Har du hørt historien om hvordan Torkeltjønna fikk navnet, spør Roar.
- Jeg har vært ved vannet noen få ganger, men aldri tenkt over hvor navnet kommer fra, svarer jeg.
- Det skal visstnok ligge en dramatisk historie bak, som inneholder både tyveri og et mulig drap, og det er synlige spor i terrenget som underbygger historien.
- Nå ble jeg veldig nysgjerrig. Vil du ta med meg på tur?
Omtrent slik forløp samtalen mellom Roar Dørum og meg for noen uker siden. Han gikk av med pensjon for tre år siden og var innom kontoret for å hilse på gamle kolleger.
Roar var eiendomslandmåler i mer enn 40 år, kjenner hver krik og krok av kommunen, og er interessert i alt mulig mellom himmel og jord, spesielt alt som skjer utendørs. Jeg fortalte om nysgjerrighetseksperimentet mitt, og lurte på om han hadde noen gode turideer. Det hadde han, ikke uventet, og tur ville han gjerne ta meg med på.
***
Det er en fredag tidlig i april. Roar og jeg har kjørt ei mil sørover. Himmelen er melkehvit, og sola er like ved å trenge gjennom her og der. Et kaldt, hardt vinddrag fra sør gjør vindtette klær til en absolutt nødvendighet for å ha det bra utendørs noen timer.
Vi vandrer av gårde og til å begynne med er jeg på kjente trakter. Roar og jeg har ikke vært på tur sammen før, så vi bruker de første par kilometerne på å bli bedre kjent. Når vi finner ut at vi har flere felles bekjente, prater vi oss helt bort og mimrer om gamle dager, og naturen blir bare en arena i bakgrunnen.
I et stikryss foreslår Roar ei rute jeg ikke har gått før. Jeg slår til på forslaget. Siste rest av vinteren ligger igjen noen steder. Så lenge vi er i tett skog, er det lunt. Men så fort det er en åpen glenne, tar vinden godt tak.
Roar har vært mange steder og møtt mange mennesker i sitt virke som landmåler. Jeg får noen av historiene på vei oppover lia. Han kan avsløre at han sjelden har vært så redd i sitt liv som da han satt på noen kilometer i bil med en grunneier ikke langt unna der vi befinner oss. Sjåføren tok visst kutting av uoversiktlige svinger til et nytt nivå.
- Nå begynner vi å nærme oss, sier Roar plutselig.
Han skjener av stien. Ved en slags lang og smal forsenkning i terrenget stopper han opp.
- Her er det tydeligste sporet, sier Roar og peker mot noe som likner et bekkefar uten vann. - Dette er ikke noe naturen har formet av seg sjøl, faret er gravd ut av mennesker, legger han til.
***
Roar har gitt meg et gammelt utklipp om saken fra en lokalavis.
Historien sier at Torkel trengte mer vann til gården sin for å drive et kvernhus, en innretning for å kverne korn til mel ved hjelp av rennende vann. Å ha tilgang på en god vannressurs kunne bokstavelig talt handle om liv eller død for et århundre eller to siden. For å skaffe mer vann, skal han ha gravd ut et nytt bekkeløp for å lede Torkeltjønnbekken ned til sin egen gård.
Dette likte folkene som opprinnelig hadde vannrettighetene veldig dårlig, som trengte vannet til egne kvernhus og eget sagbruk. De dro opp i åsen for å se hva som hadde skjedd med vannet. Der skal de ha møtt på Torkel. Det utartet til slagsmål, som førte til at Torkel døde.
Slik fikk den vesle innsjøen navnet Torkeltjønna.
***
Etter å ha studert og fotografert det tørre bekkefaret, fortsetter vi den siste biten opp til Torkeltjønna. Isen ligger fortsatt på mesteparten av vannet. Vi setter oss på en benk inntil ei hytte for en kaffekopp og en matbit. Det er i ferd med å bli en fin vårdag, sjøl om den bitende vinden gjør at vi ikke blir sittende så lenge som vi skulle ønske.
- Jeg vet ikke om alt dette er sant. Men det er i hvert fall en veldig god historie, sier Roar.
På vei nedover følger vi bekken for å se om vi klarer å finne flere spor, men uten tellende resultat.
Vi kikker også på kartet for å se om det kan være teoretisk mulig at vannet kan flyte mot gården til Torkel. Det ser ut som dette er mulig ved å lede vannet noe sørover.
Avisartikkelen er sparsom med detaljene i historien og etterlater oss med flere spørsmål enn svar. Roar sier han har noen navn på personer jeg kan kontakte om jeg vil grave videre i saken. Det fins også lokalhistoriske tidsskrift som kanskje kan fortelle mer. Nysgjerrigheten min er definitivt vekket. Kanskje jeg følger opp denne tråden senere.
En spesiell turdag i særs godt selskap var det i hvert fall, og en veldig interessant start på turåret i nysgjerrighetens ånd.
Våren 2026 har jeg satt i gang et tureksperiment med to formål:
Tilbringe mer tid utendørs, la naturen ta større plass i livet
Gjenfinne nysgjerrigheten, som nesten umerkelig har forvitret
Vil du følge med, og kanskje bidra? Abonner på nyhetsbrevet mitt (registrer deg nederst på siden).