En fascinerende kontrast mellom vinter og vår
Inne i den vesle sirkelen med radius på 15 kilometer, som skal være tumleplassen min det kommende året, ligger det en håndfull høydedrag med navnet fjell i seg.
En tur opp på nordryggen på det høyeste fjellet syntes jeg kunne være en passende start på mitt lokale turår. Jeg hadde lyst til å se området fra fugleperspektiv før jeg gikk ordentlig i gang.
Jeg har vært på toppen mange ganger, men kun én gang oppe på denne ryggen, og det er mange år siden. Nede i dalen der jeg bor, var våren kommet for flere uker siden. Men på ryggen og opp mot toppen, fra 500-700 meter over havet, var bakken hvit. Hvor mye snø var det egentlig der oppe? Og hvordan er det å ferdes i fjellet til fots når snøen fortsatt ligger?
***
Det er tidlig morgen langfredag. De små dammene på grusveien har en tynn ishinne. Himmelen er mest blå. Fuglekvitter og et svakt sus fra vinden i tretoppene er de eneste lydene.
Den første kilometeren følger jeg en kjerrevei jeg har gått noen ganger tidligere. Deretter tar jeg inn på en sti jeg ikke har gått før.
Det stiger jevnt oppover fjellsida. Vegetasjonen blir tynnere og utsikten blir gradvis bedre.
Når jeg nærmer meg tregrensa dekkes stien av snø. Det har gått noen få mennesker her de siste dagene, så stien er lett å følge. Snølaget blir stadig djupere jo høyere jeg kommer, stedvis mer enn en halvmeter. Jeg går i fotsporene, og det slår meg at denne turen hadde blitt veldig tung og veldig annerledes uten disse sporene å følge. Hvordan skulle jeg fulgt stien, undrer jeg, og hadde jeg i det hele tatt trengt å følge stien?
Jeg møter på snøen på vei oppover fjellsida.
Jeg filosoferer over hva det vil si å gå i andres fotspor. Det er enklere, tryggere og mer forutsigbart. Men hva er det jeg egentlig vil med denne turen, og alle de andre kommende turene? Ord som enkelt og forutsigbart har ikke streifet meg i planleggingen.
Tråkket jeg har fulgt en stund ser ut til å lede mot toppen. Vel oppe på ryggen forlater jeg tryggheten i den opptråkkede stien. Jeg skal ikke til toppen i dag. Nå må jeg finne min egen vei, tenker jeg, usedvanlig tilfreds med meg sjøl for å ha sett denne metaforen, og som passer eksperimentet mitt veldig godt.
For nysgjerrige folk går vel dit nysgjerrigheten trekker dem?
***
Utsikten har blitt vid. Jeg skuer utover store deler av området jeg har gitt meg sjøl i oppdrag å utforske. Mot nord ligger Trondheim. Hva fins i randsonen til Midt-Norges største by? Utenfor bebyggelsen og infrastrukturen og dyrkamarka ser jeg skog og atter skog, en fjordarm, et par større elver, en diger innsjø. Landskapet er småkupert.
Trondheim i det fjerne. Hva har jeg i vente av opplevelser det kommende året?
Deler av området er kjent for meg, store deler har jeg knapt satt mine føtter i. Her må det da finnes mye av interesse?
I horisonten ser jeg snødekte fjell i flere himmelretninger. De får vente til senere eventyr.
Vinden tar godt tak. Sola skinner, men varmer ikke. Sjøl om fjellet ikke rager høyt over havnivået, er det vitterlig et fjell. Kontrasten mellom dalbunnen og snaufjellet er stor; vår der nede, fortsatt full vinter her oppe.
***
Etter innfallsmetoden lunter jeg av gårde over de små toppene. Jeg vet ikke nøyaktig hvor jeg er, men det er enkelt å orientere seg med de lange siktlinjene. Jeg begynner etter hvert å trekke nedover i terrenget, og søker meg i retning av der jeg kom opp. Går jeg lenge nok vil jeg vel treffe stien?
Jeg ser mange spor etter hare. En liten stund følger jeg et harespor, og undrer meg om det er lurt. For hvem vet hvor haren hopper? Og er det fornuftig av et stort, keitete vesen med forholdsvis små føtter å følge i sporene til et lite, sprettent dyr med store føtter?
Det går faktisk ikke så aller verst, og plutselig går jeg meg på stien jeg fulgte på vei opp. Jeg kjenner på en viss lettelse. Det er befriende å gå sine egne veier, men fjellet kan være lunefullt, også på en godværsdag. Og jeg liker å vite hvor jeg er. Dette er en god start, konkluderer jeg. En liten tur utenfor opptråkkede stier, starte litt forsiktig liksom.
På vei ned ser jeg bygda og nærområdet mitt fra en ny vinkel, og til og med huset mitt i det fjerne. Jeg undrer meg: Hva kan jeg oppleve det neste året når jeg beveger meg bortenfor det aller mest kjente? Klarer jeg å gjenfinne nysgjerrigheten? Klarer jeg å se det kjente med nye øyne?
En god pause med mat og kaffe i lyngen på vei ned igjen.
Våren 2026 har jeg satt i gang et tureksperiment med to formål:
Tilbringe mer tid utendørs, la naturen ta større plass i livet
Gjenfinne nysgjerrigheten, som nesten umerkelig har forvitret
Vil du følge med, og kanskje bidra? Abonner på nyhetsbrevet mitt (registrer deg nederst på siden).