Hvordan gjenfinne nysgjerrigheten?

De siste årene har jeg i perioder følt at det burde vært mer dynamikk i tilværelsen, at jeg skulle engasjert meg i noe, kanskje forfulgt en drøm eller to. Ja, en følelse av å stå fast.

Over tid ser jeg en tendens til at jeg har latt meg fange av sofaens uimotståelige komfort, og der skjer det jo ingen verdens ting. 

Gradvis har det vokst fram en erkjennelse hos meg: Jeg er i ferd med å stivne til. 

Der jeg tidligere ofte responderte med “ja, det vil jeg!” på mine egne eller andres påfunn, er førsteinnskytelsen nå stadig oftere “gidder jeg det?”. Entusiasmen for å gjøre noe, hva som helst egentlig, er blitt mindre. 

En følelse av å være mett har sneket seg inn i livet mitt. Ja, jeg har opplevd ganske mye, vært ganske mange steder og gjort ganske mye forskjellig. Men nå sier jeg stadig oftere “jeg orker ikke”, når en idé til noe potensielt artig/interessant/krevende dukker opp. 

Og hvor er det blitt av fascinasjonen for det sære og rare? Det kjennes ut som jeg er rammet av en form for intellektuell latskap. Som om den indre stemmen forteller meg at det ikke er verdt å gruble på hvordan verden henger sammen, for den er som den er, basta, og det er ikke noen vits i å pirke borti det merkelige og underlige, det endrer ingen ting.

Denne utviklingen liker jeg dårlig.

***

I fjor høst fylte jeg 50. Er det kanskje så enkelt som at jeg er blitt eldre? Må jeg bare akseptere at sånn er livets gang, at det blir litt tyngre å komme i gang? 

Samtidig har jeg en tiltakende fornemmelse av at jeg begynner å få hastverk. Kanskje kommer lyset i toppetasjen til å forbli påslått, helsa fortsetter å være god og motivasjonen for både det ene og det andre vedvarer i lang tid framover. Men kanskje ikke. 

Derfor tror jeg ikke det er lurt at jeg utsetter ting jeg ønsker å gjøre til et udefinert “en annen gang”. For plutselig er det for seint.

Gretten, gammel gubbe er ikke en tittel å trakte etter. Å bli eldre, det er helt ok. Men ikke gretten.

***

Så, hva vil jeg egentlig?

Jeg famler og er ikke helt sikker på hvilken retning dette tankespinnet kommer til å føre meg, men når jeg dagdrømmer, ser jeg for meg å gjøre noe i denne leia: 

• Å være mer ute, la naturen ta større plass i livet. 

• Vandre formålsløst rundt i skogen, gjerne utenfor stiene. Se hva som dukker opp. Stoppe opp ved ting som fascinerer eller forundrer. Betrakte. Lukte. Ta på. Lære. 

• Balansere på en nedfallen trestamme. Klatre i trær. Leke i naturen. 

• Øve meg på å være oppmerksom, oppdage det jeg tidligere har oversett. 

• Leve langsomt, i hvert fall innimellom. 

• Av og til gjøre noe som er hardt og krevende, både fysisk og mentalt. 

• La bekymringen min for naturen som forsvinner bli til engasjement, en kime til å gjøre noe.

• Starte opp et nytt kreativt prosjekt, som ideelt sett kan være til nytte eller glede for noen (og som kanskje kan bli et nytt bokprosjekt?).

Altså; finne igjen barnet i meg, som er nysgjerrig på alt mulig, som vil ha mer lek i livet, som vil skape noe. Klarer jeg samtidig å være til nytte for noen eller bidra positivt på andre måter, er det en fin bonus. 

Kort og godt å gjenfinne nysgjerrigheten.

***

Ok, jeg svartmaler nå. Jeg er ikke helt uten nysgjerrighet. 

Det hender jeg forfølger et og annet innfall og jeg leser ganske mye, om masse forskjellig. 

Men jeg ønsker å gå fra sjeldne og uregelmessige stunt til noe mer varig, noe jeg gjør over tid. Gjerne noe som kan endre vanene mine, noe som kan fri meg fra fastlåste tankemønstre og måter å se verden på. Noe som rett og slett kan åpne meg opp for nye måter å leve livet på, for å være litt pompøs. 

Nå er jeg i ferd med å legge en plan for å forsøke å gjenfinne nysgjerrigheten og tilbringe mer tid utendørs. 

Vil du bli med?