Lange sykkelturer med telt, sovepose og full oppakning har gitt meg utallige sterke turopplevelser de siste 25 årene. Nå lurer jeg på: Kan det være mulig å gjenskape langturfølelsen uten å forlate nærområdet?

De siste dagene har jeg kikket på kartet og lett etter veier innenfor sirkelen jeg ikke har syklet før. Etter å ha bodd 17 år i området, er det ikke mange uprøvde igjen. Men jeg finner faktisk noen kilometer i østenden, samt et område i vestenden med veier jeg knapt har oppsøkt.

Jeg legger opp ei grovskisse til ei rute med to overnattinger, som er innom begge disse områdene.

***

Det er alltid en spesiell følelse av frihet å sykle av gårde hjemmefra med en fullastet sykkel, en følelse av at nå ligger verden for mine føtter. For ti år siden var gata mi starten på en 76 dager lang tur Norge rundt.

Jeg har lest om mange som har syklet fra Europa til Asia og enda lenger, og drømt om det samme sjøl. Tenk å sykle fra Trøndelag til Himalaya. Det går faktisk an.

Men på denne turen skal jeg ikke så langt.

I mitt pågående tur- og nysgjerrighetseksperiment har jeg pålagt meg sjøl at turene skal foregå maks 15 kilometer hjemmefra.

***

Jeg dropper å gløtte på min egen pakkeliste. Sjøl om jeg ikke er topptrent i å pakke til sykkeltur, for det har ikke vært så mange av dem de siste årene, føler jeg meg trygg på å få med meg det meste, og i hvert fall det viktigste. Etter en times tid er veskene fylt med utstyr og montert på sykkelen. Jeg er klar.

Klokka er blitt seks. Jeg har vært på kontorjobben, spist middag og pakket. Jeg har ikke stresset med å komme meg av gårde, men dagen har vært tettpakket. Kroppen fungerer godt de første kilometerne, men hodet er et godt stykke fra å være i turmodus. Kanskje det ble en for brå overgang fra hverdagsliv til turliv, undrer jeg.

Mann på sykkeltur. — Godt i gang på fredelige veier.

Etter rundt to timer har jeg tilbakelagt tre mil. Jeg er ved bredden av en stor innsjø og har funnet en fin teltplass. Rutinene i teltoppsetting sitter brukbart sjøl om det er noen måneder siden forrige natt ute. Noen hundre repetisjoner de siste 20-30 årene gjør at ferdighetene er ganske lett tilgjengelige.

Det er neppe mer enn en håndfull plussgrader. Jeg var litt for tynnkledd den siste timen på sykkelen og er småfrossen. Jeg tar på alle klærne jeg har med, inkludert lue, buff og ullgenser. Etter noen ostesmørbrød til kveldsmat går jeg en liten tur langs bredden, dels for å se meg rundt, dels for å få igjen varmen før jeg skal i soveposen.

En bonde pløyer åkeren nærmere halv elleve, ære være. En eim av gjødsel ligger over hele området. Det er ikke verdens beste lukt, men sånn må det være for å sørge for mat på bordet til oss alle.

***

Jeg var forberedt på at natta skulle bli kald, og har tatt med to tresesongs soveposer. Likevel er det i kaldeste laget, slik at kroppen ikke finner roen til å falle i djup søvn.

Heldigvis kommer morgensola tidlig på denne tida av året. Rundt klokka seks er det som om en sterk varmeovn blir skrudd på, og det blir straks behagelig. Endelig. Jeg sover tungt til halv ti.

Is på innsjøen. — En tynn hinne av is ligger på vannet om morgenen.

***

Morgenstund i teltet: Kaffe, frokost, lese, skrive, litt mer kaffe. Se på naturen. Kanskje gå en liten tur.

Denne morgenrutinen på tur har vært en kjær følgesvenn i mange år, og viser ingen tegn til å miste sin appell.

Telt om morgenen. — Livet blir ikke mye bedre enn fine morgener ved teltet.

Minner om tidligere turer strømmer på. Jeg fisker fram telefonen og leter fram noen tekster jeg skrev for mange år siden, blant annet om de sterke kontrastene på tur, som passer veldig bra akkurat nå når jeg har fått igjen varmen etter å ha vært kald.

***

Timene går. Til slutt klarer jeg å bryte opp. Rundt halv ett ruller jeg videre i lettskyet vær, kanskje 13-14 grader. Om det gikk litt trått i går kveld, er jeg definitivt i turmodus nå.

Jeg befinner meg i den delen av sirkelen jeg aldri har syklet. Det er en stille og rolig grend, snaut 30 kilometer fra sentrum av Trondheim. Men det føles som en helt annen verden. Kalenderen viser 8. mai, og mange flagger.

Hvitveis og hestehov florerer i veikanten. En og annen snøflekk ligger fortsatt i skyggepartiene. Jeg tråkker rolig opp en lang oppoverbakke. Idet jeg kommer over et eid, åpner jordbrukslandskapet seg opp med vid utsikt.

Jeg velger noen avstikkere og omveier, og kommer inn i små lommer av området jeg ikke har vært i før. Utpå dagen nærmer jeg meg tettbebyggelsen. Jeg forsøker å finne grønne ruter. Men litt urbant må det bli med boliggater og nabolag og gjennom det kommersielle mekkaet på sørsida av byen.

Det har blitt enda varmere. Noen sitter i shorts og t-skjorte på verandaene. Er det såpass ja? Folk er på vei hjem fra jobb og skole, pene og rene og parfymeduftende, spesielt de unge, i motsetning til meg som er blitt svett og klam og alt annet enn velduftende. Jeg begynner å bli fysisk sliten. Kanskje de som har vært på jobb er mest mentalt slitne, undrer jeg. Eller er glade fordi det er helg? Eller kanskje begge deler.

***

Jeg sykler noen kilometer videre til den lokale campingplassen ved fjorden, som også har en liten restaurant. Det er blitt middagstid og jeg bestiller pizza. Jeg sitter på verandaen nesten helt nede i strandkanten og spiser. Tenk at vi har en sånn plass rett i nærheten. Pizzaen er grei nok, omgivelsene får toppscore.

Pizza på stranda. — Enda en bekreftelse på at jeg ikke trenger å dra så langt for fine turopplevelser.

Etter å ha latt maten synke, sykler jeg videre ei lita mil langs fjorden. Jeg digger fjord-sykling, og sykler saktere enn jeg pleier for at denne strekningen skal vare litt ekstra i den fine ettermiddagssola.

På sykkel langs fjorden. — Det kunne vært verre.

Jeg har sett meg ut en plass å overnatte i et større skogområde jeg kun har besøkt én gang for mange år siden. Det ligger skjermet fra suset fra byen og et godt stykke unna de største veiene. For å komme dit må jeg imidlertid forsere en solid stigning opp fra havnivået.

***

Den siste halvtimen var seig. Jeg setter meg ned i lyngen med potetgull og en flaske myravkjølt, sterkt øl. Fordi jeg fortjener det, er det ikke det reklamen sier?

Mann sitter på bakken i skogen. — Greit sted å roe ned etter en lang dag.

Mens jeg hiver innpå godsakene, funderer jeg på hva jeg har opplevd. Det ble en overraskende lang og også ganske hard dag. Jeg er ikke sikker på hvor langt jeg har syklet, men jeg tipper rundt seks mil, inkludert en del opp og ned. Fra jeg dro fra campen i morges, har jeg vært underveis i sju og en halv time.

Jeg har nok hatt pause bortimot like lenge som jeg har syklet. Men dagen har på mange måter minnet om dager på langtur, og har ført med seg flere gyldne øyeblikk av sykkelturglede.

Om jeg skal konkludere på åpningsspørsmålet, så er svaret: Ja, det går faktisk an å gjenskape langturfølelsen samtidig som jeg aldri er mer enn 15 kilometer hjemmefra.

Jeg lukker øynene, prøver å være oppmerksom på lydene. Jeg forsøker aller nærmest først, inntil ti meter unna. Der er det faktisk ingenting, så vidt jeg registrerer. Litt lenger unna er det mye aktivitet blant fuglene. Hvorfor er det ingen fugler rett ved der jeg er? På lengre avstand tror jeg at jeg hører noen traktorer på åkrene. Og innimellom hører jeg motordrønn når noen akselererer hardt på veiene i nærheten. Men jeg hører ingen summing fra byen eller motorveiene. Så, plutselig, er det noe helt nært, en annen type summing. Jeg åpner øynene og får mine bange anelser bekreftet: En mygg. Så er de så smått i gang.

***

Kvelden og natta var mye varmere enn den første. Derfor tenkte jeg det var fint å nøye meg med å ligge under tarpen. Men en og annen mygg gjorde søvnen urolig, og det var for varmt til å pakke meg helt inn i soveposen. Til slutt fant jeg en slags løsning med å legge en bit av den andre soveposen delvis over ansiktet og overkroppen.

Morgenen er stille og fin. Jeg er rolig til sinns, sitter lenge uten å foreta meg noe, lar tankene vandre, observerer det som er rundt meg, hører på fuglene, drikker et par kopper kaffe.

Morgenstund i skogen. — En stille morgenstund.

Frank Egil, naboen som tok meg med på turorientering for en uke siden, kommer syklende på frokostbesøk. Sånt går også an når man ikke er så langt hjemmefra. Da går det fort enda et par timer med ostesmørbrød, mer kaffe og samtaler om livet, ikke overraskende, og filmen The Devil Wears Prada 2, mer overraskende.

Litt over klokka ett setter jeg kursen hjemover. En drøy time senere er jeg hjemme, 44 timer etter at jeg dro, og med en bitteliten smak av langtur igjen.

***

Og til slutt et lite skråblikk på ting jeg festet meg ved underveis.