Skal du ta den risikable snarveien eller den trygge omveien?
Noen dager før neste tur, tikker det inn ei melding fra Frank Egil, nabo, turkamerat og aktiv i den lokale orienteringsklubben:
“Skal du ut kommende fredag? Lovende værmelding. Noe på planen som det går an å melde seg på? Jeg har en del o-poster jeg skal plukke ned.”
I tur- og nysgjerrighetseksperimentet mitt har jeg en lang liste med alt fra vage ideer til fiks, ferdige turplaner, og turorientering er høyaktuelt. Det er noen år siden forrige gang jeg prøvde.
“Ja, jeg kan jo finne postene du skal plukke ned”, svarer jeg, og en ny turplan er i boks.
***
Før turen funderer jeg på forbindelsen mellom nysgjerrighet og orientering.
Kanskje vi kan se på en orienteringspost som et lite mysterium? Som noe du må finne ut av ved hjelp av ferdigheter, erfaring og nysgjerrighet?
Innimellom vokser en post til et stort mysterium. Den kan fortone seg uløselige, helt til du oppdager en detalj, enten på kartet eller i terrenget, som setter alt i et nytt lys, og brått dukker posten opp.
Å orientere er å være nysgjerrig.
***
Værmeldinga slår til: Lettskyet, nært vindstille og rundt 15 grader. Ideelt turvær denne aller første maidagen med andre ord.
Det er gått to uker siden forrige tur, hvor jeg lot tilfeldighetene bestemme, også den i solskinn. I mellomtida har det vært flere dager med vær som ikke minner om vår, inkludert snø. Eller kanskje det nettopp er denne ustabiliteten som er selve kjennetegnet på vår her til lands?
Vi har parkert på en utfartsparkering seks kilometer hjemmefra. Terrenget vi skal inn i er et populært område for å gå på ski. I sommerhalvåret er det ikke så mange her. Mye myr, tynt med stier og få utsiktspunkter og naturlige turmål har kanskje skylda.
***
Frank Egil har med seg kart og kompass. 13 poster skal vi finne. Vi bytter på å være den som har hovedansvaret for å finne neste post.
Frank Egil plukker ned en av postene.
Flere ganger har vi valget mellom å følge skiløypetraseen, som garantert vil lede oss dit vi skal eller ta en snarvei gjennom bushen. Vi velger konsekvent korteste rute. Ikke fordi vi planla det på forhånd eller fordi vi har hastverk eller vil gå kortest mulig. Men fordi vi liker å komme oss ut av det kjente, og gjerne bakser oss mellom trærne eller klyver opp en og annen bratt skrent.
Slik blir orienteringa et bilde på noe større. Å orientere er å ta en lang rekke veivalg. Skal vi kjøre safe og velge den lange, trygge veien til målet? Eller skal vi ta den mer risikable snarveien, som åpner for overraskelser og det uventede? Det er ikke alltid så godt å vite hva som vil lønne seg. Verken i o-løypa eller i livet.
Men det vi vet av erfaring er: Ta av fra stien, gå noen få meter inn i skogen, og brått føles alt noen hakk villere og vi kommer til steder vi ikke har sett før, rett bortafor det kjente. Dette liker vi.
Slik holder vi på. Etter et par timer er vi litt over halvveis. På tide å finne en plass for en lang lunsj. I ånden med å oppsøke nye steder, har Frank Egil sett seg ut et høydedrag med potensielt god utsikt, et sted ingen av oss har vært før.
***
Av og til harselerer vi med oss sjøl om at temperatursonen vi syns er optimal, er veldig smal, kanskje sånn ca. fra 19,2 til 20,8 grader. Når vi sitter i lyngen i tynne trøyer, uten et surt vinddrag eller en stekende sol, slår vi fast at akkurat nå, akkurat her, er temperaturen helt perfekt. Legg til at insektene knapt har kommet, så snakker vi helt optimale forhold for å trives utendørs.
Lunsj with a view.
Praten går om orientering. Ute i marka har vi et sterkt ønske om at kart og terreng skal stemme overens, også når du har på følelsen av at du er på villspor, men ikke vil erkjenne det.
– Du klarer alltid å begrunne for deg sjøl at du er der du tror du er. Du finner et punkt der du tror du kjenner deg igjen. Du ser det du vil se, som kanskje har overføringsverdi til andre deler av livet, sier Frank Egil.
***
Etter en god time i lyngen, river vi oss løs fra idyllen og gir oss i kast med de siste postene. Vi finner dem uten nevneverdig knot. Fem timer etter vi forlot bilen er vi tilbake igjen.
Frank Egil har lagt ned en innsats for frivilligheten. Jeg har fått en lekker dag ute i godt selskap, styrket i troen på at å pirre nysgjerrigheten har best kår om jeg en gang iblant velger den mest risikable ruta.
Etter turen undrer jeg; fins det noen aktiviteter som har flere plusser enn orientering?
Kombinasjonen av fysisk anstrengelse og bruk av hjernen.
Naturen er arenaen, med alle gevinstene som følger ved å være ute.
Et element av mestring (og innimellom frustrasjon).
Trening i å tåle usikkerhet når du stadig må ta valg uten å ha full oversikt.
Du kan bli kjent utenfor stiene og oppdage nye steder.
Og sikkert mange andre gevinster. Et bedre kinderegg skal du lete lenge etter.
Våren 2026 har jeg satt i gang et tureksperiment med to formål:
Tilbringe mer tid utendørs, la naturen ta større plass i livet
Gjenfinne nysgjerrigheten, som nesten umerkelig har forvitret
Vil du følge med, og kanskje bidra? Abonner på nyhetsbrevet mitt (registrer deg nederst på siden).