Hvor begynner egentlig en bekk?
Å følge en bekk eller en elv fra utløpet til kilden er en turidé jeg har tenkt på i sikkert 20 år, men aldri gjort et helhjertet forsøk på å gjennomføre.
Men i det pågående tur- og nysgjerrighetseksperimentet mitt passer en sånn tur perfekt.
Hvordan velge en passende bekk?
Å velge seg en bekk hører ikke med til livets aller største problemer. Men, tro det eller ei, det var slett ikke så enkelt å finne en passende bekk. I-landsproblemer er også problemer, som det sies.
Jeg ønsket å bruke noen timer på turen. Følgelig måtte bekken ikke være for kort, men heller ikke for lang. Fire-sju kilometer kunne passe.
Gitt at eksperimentet mitt foregår inntil 15 kilometer hjemmefra, måtte både utløp og kilde være innenfor sirkelen.
Bekken burde heller ikke gå langs dyrket mark i særlig grad, for der er det ofte kronglete å ta seg fram, og åker og eng er det ganske mye av i nærområdet mitt.
Og helst burde bekken ligge et stykke unna hjemmet mitt, så jeg ikke var altfor godt kjent i traktene.
Etter nitidige kartstudier endte til slutt valget på en bekk noen kilometer sør for der jeg bor, anslagsvis fem-seks kilometer lang og uten å renne gjennom dyrket mark.
Er jeg barnslig? Og trenger jeg å bry meg?
Kalenderen viser midten av mai. Himmelen er en blanding av blå og hvit, og det er 13-14 grader. Jeg setter meg på sykkelen og tråkker i vei. Det har begynt å spire på åkrene. Denne fargeendringen endrer inntrykket av landskapet, fra gråbrunt til grønt, fra livløst til livlig.
Etter en drøy halvtime parkerer jeg sykkelen inntil en stolpe i veikanten, klyver over autovernet og går ned en skråning. Her, 16 meter over havet, renner bekken “min” ut i den store elva, som noen kilometer lenger nord ender i fjorden.
Her, hvor bekken møter den store elva, starter turen min.
Jeg er klar til å utforske min følgesvenn for dagen, og kjenner på en yr, barnlig glede.
Men er dette barnslig? Driver voksne med sånt?
Ok, ja, jeg syns det er et preg av tull her, lek kanskje, men like fullt føles det viktig for meg. Sånn kan det se ut å praktisere nysgjerrighet. Og jeg er virkelig blitt for gammel til å bry meg (altfor mye) om hva folk syns om det jeg driver med.
For en del år siden brukte forfatter Torbjørn Færøvik mer enn tre måneder på å følge elva Yangzi fra utløp til kilde, og skrev den prisbelønte boka Kina om reisen. Da er jeg i hvert fall i godt selskap.
Et sønderskutt bilvrak
Bekken min renner de første to hundre meterne under E6, en fylkesvei og jernbanen. De to første er enkle, mens jeg må gå noen hundre meter unna bekken for å krysse jernbanen på lovlig vis.
Tilbake ved bekken kan jeg begynne ferden på ordentlig. Jeg har ikke gått mange meter før et rustent bilvrak kommer til syne noen meter fra bekken. Naturen er godt i gang med nedbrytinga, men det er fortsatt mye jobb igjen å gjøre. Mest nysgjerrig blir jeg på alle kulehullene i karosseriet.
Hva har skjedd her?
Vegetasjonen langs bekken er tett. Det er vanskelig å holde meg helt inntil. En delvis gjengrodd kjerrevei noen meter unna gjør framkommeligheten enkel en liten stund, før den skrår vekk fra bekken. Et dyretråkk blir redningen. Nyttig, den elgen.
Det første fossefallet dukker opp. Jeg må enda noen meter unna, mister bekken av syne før jeg snart får nærkontakt igjen.
Etter noen hundre meter kommer jeg til en grusvei, hvor bekken min er lagt i et rør under veien. Første etappe unnagjort. Dette går aldeles ikke fort, og det var heller ikke meninga. Jeg er allerede god og varm av klyving og baksing i tett skog. Men det går framover.
Burde jeg hatt noen regler?
Et flatt parti følger, som så blir avløst av nye utfordringer. Jeg kommer til en kløft i landskapet. Her har elva gravd ut et trangt juv, med kanskje så mye som tjue meter høye vegger på det meste. Hvor gammel er egentlig denne bekken, undrer jeg.
Jeg kikker på kartet. Høydekurvene ligger tett i tett. Kart og terreng stemmer i høyeste grad overens.
Det blir tydelig for meg at jeg ikke har tenkt særlig godt gjennom hva en tur som dette kan innebære, og jeg blir klar over at jeg ikke har lagd meg noen regler på forhånd:
Hvor langt unna bekken er det akseptabelt å gå?
Hvor mye ekstra innsats skal jeg gjøre for å holde meg tett på bekken når jeg kan følge en mye enklere trasé tjue meter unna?
Hva gjør jeg med fossene?
Ikke så helt enkelt å følge bekken tett hele veien.
Jeg prøver å lese terrenget, og skjønner at jeg må kanskje så mye som 50 meter unna bekken for å komme meg opp på en trygg måte. Gaupeterreng kalles vel slikt som dette på folkemunne. Men mer korrekt virker det å være elgens rike. Det er mange tråkk av typen mennesker med sine store, flate føtter ikke lager, og jeg har aldri observert en slik tetthet med elgbæsj.
Lurer på hvor langt unna nærmeste elg er? Hvor mange elger har observert meg uten at jeg har sanset dem?
Ok, å fotografere avføring er for spesielt interesserte.
Lunsjtid
Brått flater terrenget ut og det utemmede blir erstattet av et hogstfelt. Snart møter jeg på en annen bekk, omtrent like stor som den jeg følger. Følgelig blir min bekk betydelig mindre etterpå.
Magen begynner å varsle om at det er på tide med energipåfyll. Jeg finner en fin plass ved bekken der den klukker fredelig. Det er mye lyd i rennende vann, veldig mye. Det skal ikke store fallet og store mengden til før lyden blir et brøl, og jeg orker ikke å sitte i leven.
Skal tro hvor lang tid vannet bruker fra her jeg sitter og ned til havet?
Vannet skal omtrent dit jeg spiste pizza forrige fredag på sykkeltur. Jeg syns jeg får til en fiffig kobling mellom de to turene, og er meget tilfreds med evnen min til å lage unyttige sammenhenger i tilværelsen. Jeg føler jeg liksom får et godt grep om det nå.
Hvilke innsikter tar jeg med meg videre i livet?
Jeg går videre. Skogen blir tynnere, tregrensa er ikke langt unna nå. Litt overraskende og litt skuffende har jeg ikke sett mange gamle trær. Til og med i de bratteste og mest uframkommelige delene på turen virket ikke skogen å være særlig gammel. Alt har vært hogd det siste århundret, kan det se ut som.
Over de siste myrene er bekken bare 20-30 centimeter bred. Av og til forsvinner den under snøfonner. Turens endestasjon nærmer seg. Hva har jeg lært og erfart, funderer jeg på.
Jeg har blitt klar over at elgen liker seg langs bekkefar. At dyr liker vann slår ikke ned som en bombe. Jeg har bare aldri tenkt på det før. Hvor mye drikker egentlig en elg på en dag?
Det er mye mer slitsomt og tidkrevende, men også mye mer interessant å ta seg fram i terrenget enn på en sti eller en skogsbilvei. Så, stiene i landskapet er der av en grunn og har en funksjon. Det visste jeg faktisk, for jeg leste for noen år siden den fascinerende boka Stiens historie. Kanskje jeg skal bla i den igjen. Og jeg skal fortsette å forlate stiene innimellom.
På denne turen har jeg aldri vært langt unna nærmeste sti. Men periodevis føltes terrenget ganske vilt. Likevel er det slående hvor mange spor det er etter oss mennesker overalt. Og kanskje det aller mest interessante: I randsonen mellom mennesker og natur, der er det mye rart å finne for den som ser etter.
Stakkars bekken min. Noen hundre meter unna nærmeste vei.
Hva føler du nå?
Jeg trasker over den aller siste myra. Bekken er knapt synlig. Og der er den, kilden til bekken, et lite tjern, omtrent 100x100 meter stort, 583,6 meter over havet.
Mann (51) finner bekkens kilde.
Når jeg står der ved kilden, innbiller jeg meg plutselig at en sportsreporter er her sammen med meg, og spør:
- Hva føler du nå?
Jeg skuer utover tjernet og de snødekte toppene i fjellheimen i horisonten. Det var altså hit denne turen skulle ta meg.
- Jeg kjenner på gleden ved en artig tur. Men jeg burde tatt med flagg og plantet i jorda. Jeg burde satt opp skilt: “Her starter bekken”, gjort verden oppmerksom på akkurat dette stedet, svarer jeg den innbilte reporteren.
Jeg har brukt snaut fire timer fra utløpet og opp hit. Jeg satt nedpå en halvtimes tid i lunsjen, ellers har jeg stort sett vært i bevegelse. Beina er passe møre. Humøret er upåklagelig.
Barnlig eller barnslig, det spiller ikke noen rolle. Barnet i meg har for noen timer blitt vekket til live.
Våren 2026 har jeg satt i gang et tureksperiment med to formål:
Tilbringe mer tid utendørs, la naturen ta større plass i livet
Gjenfinne nysgjerrigheten, som nesten umerkelig har forvitret
Vil du følge med, og kanskje bidra? Abonner på nyhetsbrevet mitt (registrer deg nederst på siden).