Gratis sykkelmagasin

Bicycle Traveler er et gratis webmagasin om lange sykkelturer. Første nummer kom ut i september 2011. I dag kom andre nummer. Utgivere er ekteparet Grace Johnson og Paul Jeurissen, som har sykla rundt om i verden i flere år. De tar sikte på tre utgivelser per år.

Bilder ser ut til å være viktigere enn tekst. Mange av dem er svært gode, og inspirerer til å komme seg ut på veien. Spesielt på en stor skjerm kommer bildene til sin rett, godt hjulpet av et tiltalende design.

Blir fast lesing på meg framover.

Magasinet finner du her.

Grom gamlevei

Nye motorveier har ofte som bieffekt at den etterlater seg en gamlevei der det ikke lenger kjører særlig mange biler. Slike gamleveier ligger også gjerne vakkert til helt nede ved en fjord eller over et fjell, og blir følgelig svært velegna sykkelturveier.

Da E39 mellom Klett og Orkanger for noen år siden fikk en ny trase, blei den gamle europaveien en fylkesvei. De 28 kilometerne langs gamleveien er nå virkelig digg å sykle, sjøl en sein oktoberdag.

På vei mot Øysand.

Brekktunnelen.

Mot Børsa.

Sykkelen slapper av.

Mitt favorittskilt.

Klæt cafe.

Strålende bok om Det gjemte landet

I løpet av en toårsperiode tilbrakte Marius Nergård Pettersen ikke mindre enn seks måneder i det barske, temmelig utilgjengelige og sparsomt besøkte fjellområdet Lomsdal-Visten sør i Nordland. Området fikk nasjonalparkstatus så seint som i juni 2009, og er også kjent under navnet Det gjemte landet.

Bok om Lomsdal-Visten.

På bildet på bokas omslag ligger unge Pettersen og slapper av foran bålet under en steinheller. Bildet gjenspeiler det jeg opplever er intensjonen med hele dette bokprosjektet: Jakten på de gode øyeblikkene i øde natur.

Jeg leser boka som en hyllest til det rolige, langsomme friluftslivet. Formålet er turen i seg sjøl, ikke å nå topper, ikke å gå et respektabelt antall kilometer på færrest mulig dager. Men det er likevel tøft. Krevende orientering, tidvis beinkaldt og forblåst, ofte veldig vått, stadige risikovurderinger. Som det er en glede å mestre.

Han skriver godt. Skildringene gjør det lett å se for seg stedene og situasjonene han befinner seg i. Underveis beretter han om historien til steder han kommer til, som fraflytta gårder og områdets betydning under andre verdenskrig. I tillegg har han også møtt og intervjua folk som bor i nasjonalparkens randsoner. Disse bitene av fortellinga hever boka over den gjengse ut-på-tur-skildringa.

Bildene er også gjennomgående av veldig høy kvalitet. De lyser av turglede, de er tatt i all slags vær til alle årstider. Noen av dem kan du se det har kosta krefter og motivasjon å ta.

Får jeg lyst til å dra dit på tur? Jeg veit ikke helt. Jeg trur rett og slett det er for barskt for meg der.

Men jeg liker vissheten om at slike områder fortsatt finnes. Etter å ha lest boka sitter jeg med en følelse av å kjenne dette området. Gjennom bildene veit jeg hvordan det ser ut. Men jeg har ikke kjent luktene, hvordan det er å slite seg opp steinurene eller gleden ved å lande middagsørretene. Likevel, noen steder utforsker jeg helst fra sofakroken.

For tøffere folk enn meg tipper jeg boka pirrer lysten på et villmarkseventyr ganske så kraftig.

Det virker veldig naturlig at boka er gitt ut på Larsforlaget.

Sykkelguide til Smøla

Tøffe sykkelopplevelser venter dem som legger turen til Smøla, et barskt stykke Norge.

Sykkeltur på Smøla.

Det blåser friskt fra øst. Lette dråper treffer ansiktet, nesten så lette at vi ikke merker dem. Salt sjø og tang er de mest dominerende luktene. Det føles helt rett å ankomme fiskeværet Veiholmen under slike forhold.

Velholdte trehus i sterke farger møter oss når vi ruller mot bebyggelsen. Fiskebåter og lystbåter ligger side ved side i den beskyttede havna. Vi finner raskt veien til Havkroa. Fra en pirrende meny velger vi oss saltfiskball med lokalprodusert potet og kålrot, bacon og flatbrød som tilbehør. En kjølig halvliter med dugg på glasset er heller ikke å forakte etter noen timer på sykkelsetet.

Fra kommunesenteret Hopen nord på øya, slynger Skjærgårdsveien seg fram fra holme til holme, før vi til slutt kommer til Veiholmen helt ytterst mot storhavet. Traseen er ikke like spektakulær som Atlanterhavsvegen, men nærheten til vannet er enda sterkere. Stort sett går veien en-to meter over havoverflata. Sjøl i høysesongen er biltrafikken beskjeden.

Les hele sykkelreportasjen fra Smøla (publisert i På sykkel nr. 3/11)

Fakta om å sykle på Smøla

Smøla er et såkalt syklistvennlig reisemål.

Fullstendig turistinfo finner du på Gurisenteret (ved fergekaia).

Jeg supplerer med at jeg mener Smøla passer for natur- og kulturintersserte, og også barnefamilier.

Standarden på alle veier er god og veinettet på øya er enkelt og oversiktlig. Asfaltdekke. Paddeflatt. Beskjeden biltrafikk.

Spør etter informasjonsbrosjyre med kart hos turistinfo@gurisenteret.no eller info@visitkristiansund.com. Kommunen har også en flott presentasjonsbrosjyre, kontakt postmottak@smola.kommune.no.

Veiholmen.

Sentralt plassert i tettstedet Veiholmen kan du sammenlikne deg med torsken. Det er størrelsen det kommer an på.

Gurispelet.

Reiser du til Smøla rundt midten av juli, kan du få med deg Gurispelet. Spennende forestilling i veldig flott amfi.

Hotellromutsikt.

Noen hotellrom har så fin utsikt at du nesten ikke har lyst til å gå ut, her på Smøla havstuer.

Omveier er lykken - Kystriksveien del 4

En lang, grom tur er over etter om lag 1100 km og fire uker med sykling. Hadde jeg tatt strake veien hadde turen blitt 650 km. Altså har det blitt mange omveier. Og erfaringa mi er at det er på omveiene det mest spennende skjer, gjerne det uventede, det overraskende, det morsomme.

Flere har spurt om hvilket sted jeg likte best. Det er det vanskelig å svare på fordi jeg likte så mange steder. Det jeg derimot tenker på som de flotteste opplevelsene er følelsen av stillhet, et liv uten stress og møter med hyggelige folk.

Store deler av kysten er tynt befolka. Slikt blir det lite bråk av. Enkelte steder har det vært så stille at jeg har kunnet høre suset i mine egne ører.

En måned uten tidsfrister lever jeg også veldig fint med. Fergetider og butikkenes åpningstider var stort sett det eneste å forholde seg til. Lurer på hvorfor vi, meg sjøl inkludert, har lagt oss til en livsstil som innebærer så mange tidsfrister, så mye hastverk og tidvis så mye stress?

Mange møter med svært hyggelige mennesker har også vært en av turens høydepunkter. Det er så moro å bli møtt med vennlighet, hjelpsomhet og nysgjerrighet. En fullasta sykkel og en uflidd kar tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn jeg hadde trudd.

Sykkelturen langs Kystriksveien sto til forventningene og vel så det. Til høsten går jeg i gang med å omarbeide et par hundre sider notater og intervjuer og hundrevis av bilder til det som forhåpentligvis skal bli ei lesverdig reiseskildring.

Noen glimt fra den siste uka

Tråkker meg sørover i Bindal, den sørligste kommunen i Nordland.

Vega i bakgrunnen, Melstein i forgrunnen. En ettermiddagstime i Nordgutvik i Leka kommune.

På øya Leka finner vi Norges mest spennende geologiske område. Her kan vi bokstavelig talt se deler av jordas indre.

Lei av oppoverbakker. Det blei noen av dem.

Måker lever og nyter livet på et hustak i Rørvik.

En pust i bakken på vei mot Abelvær.

Turens siste planlagte stoppested før Steinkjer var Ølve på Egge bryggeri, et mikrobryggeri med nydelig øl.

Kunsten å sykle langsomt - Kystriksveien del 3

Kunst sier du? Det er kanskje å dra det litt langt. Evne er et bedre uttrykk, men ikke så fint i tittelen.

På denne turen har jeg tilegna meg en ny måte å sykle på. Poenget er å sykle langsomt. Den gjennomsnittlige marsjfarta mi ligger stort sett på 14-16 km/t, som er 5-6 km/t saktere enn jeg har pleid å sykle på turer tidligere.

Det er nok den tungt lasta sykkelen som er hovedgrunnen til at det ikke går så fort. De første dagene var jeg litt frustrert. Men etter noen dager innså jeg at det gangner meg.

Det rolige tempoet gjør at det nesten blir en ny måte å reise på. Jeg får med meg mer av det jeg passerer, jeg får bedre anledning til å la det jeg opplever synke inn og jeg kan fordøye inntrykk underveis. Og så blir jeg ikke så fordømt sliten. Denne turen blir i alle tilfelle ganske slitsom reint fysisk. Da ser jeg ingen grunn til å dra på litt ekstra for økt treningsutbytte.

Ok, nok om å sykle sakte. Jeg lar bildene med tilhørende tekster fortelle om den siste ukas opplevelser. Blei forresten intervjua igjen i dag, denne gang av Brønnøysund avis. Legger ut intervjuene når jeg kommer hjem.

Prøver å gi meg sjøl et anerkjennende nikk etter å ha fanga denne makrellen, men innser at jeg ser sur ut. Jeg er alt annet enn sur.

Ti minutter seinere freser filetene i panna. Blei spist på barbarisk vis uten tilbehør, kun salt og pepper. Turens beste lunsj.

Et par dager seinere traff jeg på en kar som hadde fått denne kveita på 111 kg. 110,2 kg mer enn makrellen min. Han var også fornøyd.

Tester asfalten på Herøy mens De syv søstre overvåker bevegelsene.

På Alstahaug er det tjukt med elg. Fikk et fem minutters stevnemøte med denne unge dama. Eller kanskje det er en kar?

Jeg besøkte John Robert Karlsen to dager på den lille øygruppa Muddvær sørvest for Vega. Her ivaretar han verdensarvstatusen til Vega ved å holde eldgamle kystkulturtradisjoner i hevd. Her renser han duna fra ærfuglen. Dynene koster 30-40.000 kroner.

Jeg går gjennom fjellet. Hullet i Torghatten. Til kona mi: Lover at det første jeg skal gjøre når jeg kommer hjem, er å barbere meg.

Har sykla ca. 750 km og har ei drøy uke igjen før jeg er i Steinkjer.