Fluer, tvil og en etterlengtet belønning
1.
På en løpetur for flere måneder siden, kikket jeg mot fjellet på motsatt side av dalen. En turidé dukket opp. Hva om jeg slår en ring rundt toppen, eksempelvis én kilometer i luftlinje og følger den traseen? Hva slags tur blir det?
To motstridende tanker dukket opp:
Fordi ingen (?) andre gjør dette, er det sikkert en idiotisk idé
vs.
at ingen gjør dette, er grunn nok i seg sjøl til å prøve.
Hva er rett?
2.
Idéen har blitt værende. Nå er dagen for gjennomføring her.
Jeg har skrevet ut et kart fra norgeskart.no hvor jeg har lagt på en sirkel med radius en kilometer fra toppen.
For å komme meg til nærmeste punkt på sirkelen, sykler jeg noen få kilometer før jeg tar beina fatt på stien som leder mot toppen.
Jeg går bare ti minutter før jeg setter meg ned på en benk i en gapahuk langs stien, finner fram noen brødskiver og en kopp kaffe. Når spiste jeg frokost ute forrige gang, undrer jeg, og kommer på at det faktisk var for bare et par uker siden på en fem dager lang sykkeltur.
Men poenget står seg. Å spise frokost ute er en bra start på dagen og turen. Det er lett å finne roen, kjenner jeg, mye lettere enn inne i de vante omgivelsene.
Dette kan jeg godt gjøre oftere, legger jeg meg på minne.
3.
Etter maten fortsetter jeg oppover den slake fjellsida. De første blåbærene er modne. Jeg plukker en håndfull. De smaker ålreit, men kan godt stå litt lenger sånn at de blir ordentlig søte.
Ting jeg tenker på opp gjennom lia:
Når har jeg det bra? Det spørsmålet har jeg mange svar på. Ett av dem er å traske i en stille skog.
Når er været perfekt for tur? Kanskje som nå: Overskyet, 17 grader og et bittelite vinddrag.
Når jeg beveger meg langsomt i naturen, kommer det veldig ofte en lang rekke tanker, og ganske ofte tanker jeg ikke har tenkt før. Det er som om det å gå forløser en spesiell type kreativitet. Tenketur er et fint navn på å gå på tur, syns jeg.
4.
Etter noen kilometers gange har jeg kommet til sirkelen min, og jeg forlater stien. Jeg må ha fulgt med i mattetimene på ungdomsskolen for jeg husker fortsatt formelen for omkretsen av en sirkel. Mattelærer Ellen ga oss strengt tatt ikke noe valg, dyktig og streng som hun var. Nå har jeg drøyt seks kilometer i terreng foran meg.
Å gå utenfor stiene er å gjøre turen vanskeligere, med viten og vilje. Hva får jeg igjen for det?
Komme til steder jeg ellers ikke ville oppsøkt. Se og oppleve noe jeg ellers ikke ville truffet på. Slite litt, og oppleve gleden og gevinstene som ligger i å streve en smule.
Etter noen få minutter har jeg samlet opp en solid gjeng fluer rundt meg. Hva vil de egentlig?
Det ante meg at det kunne bli sånn. Jeg tar på fluenetting rundt hodet. Det tar bort det verste av irritasjon. Men å stoppe er fortsatt trasig. Da setter de seg overalt på kroppen. Jeg syns det er vanskelig å være opptatt av så mye annet enn framdrift. Det er ikke en optimal dag for å dyrke nysgjerrigheten, slår det meg. Det handler mest om å holde ut.
Innimellom tenker jeg at dette er meningsløst.
5.
Et annet poeng med denne turen er å orientere. Det er ikke så ofte jeg bruker et papirkart. Det viser seg raskt at kartet har litt for få detaljer til at jeg klarer å følge linja helt presist. Men jeg har gitt meg sjøl forbud mot å dra fram mobilen for å sjekke nøyaktig hvor jeg er, og jeg gjør så godt jeg kan.
Sirkelen viser seg å være en ganske krevende trase. Det er mye opp og ned, tidvis såpass bratt at jeg må klyve. Jeg får nok en gang bekreftet hvor utrolig mye mer slitsomt det er å gå i terrenget enn på sti.
Noen glimt fra dagen:
6.
De siste dagene har jeg lest boka Unwilded av den britiske eventyreren Alastair Humphreys. Den handler om at England ikke har særlig mye vill natur igjen og at tilgangen til det som er av natur ofte er begrenset av grunneierne. Ikke noe allemannsrett der i gården.
Jeg takker for at vi kan gå nærmest hvor vi vil. Det er ingen selvfølge.
7.
Noen få hundre meter følger jeg en sti som går nært traseen til sirkelen min. Altså jukser jeg, orker ikke å stå i det jeg hadde planlagt.
Jeg finner snart igjen traseen min, lettere til sinns nå. Fluene er her fortsatt. Kanskje har jeg vent meg til dem. Kanskje er terrenget mer interessant. Og så vet jeg om ei åpen koie et stykke borti her hvor jeg skal søke tilflukt fra fluene.
Underveis rundt fjelltoppen har jeg god utsikt til det meste av nærområdet mitt, og jeg kan se de fleste stedene jeg har vært på tur denne våren i mitt pågående tureksperiment. Jeg krysser nesten mine egne fotspor idet jeg passerer et lite tjern, som var endestasjon da jeg fulgte en bekk fra utløp til kilde. Gode minner kommer fram igjen.
8.
Koia ligger et par hundre meter fra traseen min. Jeg trer inn i det svale, lille rommet. Fluene blir igjen på utsiden. Det har blitt færre skyer og mer varme i løpet av formiddagen. Ingen lyder. Jeg er fysisk sliten, men føler en god ro i kropp og sinn.
Etter noen minutter åpner jeg døra prøvende. Det er litt stusslig å sitte inne i ei mørk koie når jeg er på et så fint sted som dette. Til min store glede går det nå an å sitte på trappa. Fluene har forduftet.
9.
På trappa funderer jeg over hva jeg har vært gjennom.
Turen var nydelig helt til jeg begynte med planen min. Så fulgte to-tre timer i fluenes land, delvis ganske ubehagelig, men også fint innimellom.
Det er noe med ubehaget og slitet. Når du har stått i ubehag, er det herlig når ubehaget forsvinner. Da blir det glede, og ofte enda mer glede enn om det ikke har vært ubehag først.
Jeg tror det blir en tur å huske lenge. Kanskje fordi den ikke ble helt slik jeg tenkte og fordi det uvanlige fester seg sterkere i hukommelsen.
Og når hukommelsen får bearbeidet turen en smule, har det positive en tendens til å bli stående igjen, omtrent slik jeg nå har det med forsøket på å gå 100.000 skritt på en dag, som var slitsomt og vondt, men som jeg nå noen uker etterpå ser tilbake på som et artig stunt.
En slags kontaktannonse: To mannlige pilgrimmer har skrevet en lapp til to kvinnelige pilgrimmer med håp om å treffes igjen.
10.
Jeg går nedover de siste kilometerne på stien, stort sett fluefritt, og sykler hjem. Sju timer har jeg vært underveis, omtrent som en arbeidsdag på kontoret med sommertid, med noen oppturer og noen nedturer, og en solid dose fysisk aktivitet.
Våren 2026 satte jeg i gang et tureksperiment med to formål:
Tilbringe mer tid utendørs, la naturen ta større plass i livet
Gjenfinne nysgjerrigheten, som nesten umerkelig har forvitret
Vil du følge med, og kanskje bidra? Abonner på nyhetsbrevet mitt (registrer deg nederst på siden).