Kunne jeg klare å gå 100.000 skritt på én dag?
Dette spørsmålet var utgangspunktet for å finne ut hvordan det lå an med den fysiske og mentale yteevnen til mann (50).
1.
En del av tureksperimentet mitt er å gjøre noe hardt og tøft en gang i blant. Ikke fordi det nødvendigvis er så gøy, det er faktisk gjerne det motsatte. Men å bevege seg mot ytterkantene av yteevnen, er ofte interessant og byr erfaringsmessig på svært minnerike opplevelser.
100.000 skritt på én dag har jeg i mange år hatt på lista over tullete ideer jeg kanskje skal prøve en dag. Nå var det dags.
2.
Klokka viste 06.00 denne junimorgenen. Sola skinte fra en lettskyet himmel. Plantene i veikanten var fulle av vanndråper etter den kjølige natta, vakkert lyssatt av morgensola.
Jeg var glad og lett i kroppen. Tankene vandret i takt med beina. Det gikk nærmest av seg sjøl og alt var bare velstand.
En lokalavisjournalist hadde fått nyss i tureksperimentet mitt. Jeg møtte henne tre timer og 20.000 skritt inn i dagen, fortsatt full av optimisme og godt humør.
Hvorfor, spurte hun, og jeg skal visstnok ha svart følgende, leste jeg i avisa et par dager seinere:
– Jeg har fylt 50 år, og vet at jeg begynner å få en voksen kropp. Det er en slags «midtlivs-greie». Det er ikke gitt at man kan gjøre alt man har lyst til i all framtid. På et eller annet tidspunkt begynner det å gå nedover, og da må man få ting gjort før kroppen sier stopp, eller før man rett og slett ikke gidder lenger.
Jeg kunne svart mye annet også.
Faksimile fra Avisa Gaula. Foto: Hege Willadsen
3.
Jeg liker å gå.
Å gå er å gi hjernen et sårt tiltrengt frirom for tankespinn, dagdrømming, refleksjon og ettertanke. Jeg har sjelden lyd på øret når jeg går, for jeg liker disse friperiodene.
Det at jeg liker å gå, er noe av det beste som har hendt meg, tror jeg.
Nå som vi befinner oss i lifehackingens tidsalder, tror jeg å gå mye og jevnlig er blant de beste triksene. Kanskje det aller beste?
4.
Jeg begynte å kjenne de første tegnene etter fem-seks timer; litt smerter her og der, litt sliten i muskulaturen, litt mindre matlyst.
Etter 7,5 timer underveis tok jeg en god pause, satte meg ned på bakken og lente ryggen mot en diger gran. Skrittelleren viste 48.000 og kilometertelleren 37. Hadde jeg klart å gå hjem igjen samme rute som jeg har gått, undret jeg. Jeg var ennå ikke halvveis, jeg var foruroligende sliten, og jeg hadde begynt å tvile.
Noen glimt fra dagen, del 1:
5.
Å gå tar lang tid. Gåing passer personligheten min. Jeg liker det langsomme og langvarige.
Å like å gå føles nesten som noe opprørsk i dag når alt skal gå så fort. Kanskje hastigheten, eller skal vi si mangel på hastighet, er grunnen til at ikke så mange går i hverdagen når de skal fra et sted til et annet?
Det er heller ikke lett å tjene penger på å få folk til å gå. Ikke trenger du noe særlig utstyr og ikke krever det noe spesielt av oss. Det er i grunnen veldig enkelt.
6.
Etter 12 timer og 70.000 skritt var jeg i ferd med å gå tom for vann og spurte en kar som klipte plena si om påfyll. Han var vennligheten sjøl, selvfølgelig skulle jeg få vann. Jeg fortalte om det idiotiske opplegget mitt for dagen.
- Det sitter i hodet. Du må bestemme deg, sa han i et forsøk på å muntre meg opp.
- Ja, svarte jeg.
Men det hadde gått opp for meg at jeg ikke var sterk nok denne dagen, verken fysisk eller mentalt. De siste timene hadde vært en langsom ferd mot avgrunnen, hver kilometer hadde føltes som en liten kamp, pausene ble stadig hyppigere og lengre.
Det hadde slått meg at jeg ikke var på tur lenger. Jeg flyttet meg riktignok i landskapet, men det handlet egentlig bare om å holde ut, stå i ubehaget. Jeg orket ikke å ta innover meg den vakre ettermiddagssola over de grønne åkrene. Smertesignalene til hjernen kom fra stadig flere hold i kroppen. Det var veldig vanskelig å ignorere signalene. Burde jeg egentlig overse dem? Det var blitt vanskelig å skille mellom hva som var sliten-vondt og hva som var mulig slitasjeskade-vondt.
Glimt fra dagen, del 2:
7.
Små daglige handlinger kan bli noe stort over tid.
Jeg har fem kilometer til jobb tur-retur. I snitt vil jeg anslå at jeg går fram og tilbake fire dager per uke. Si at jeg gjør dette 45 uker per år, blir det 900 kilometer gåing i året.
Dette har jeg gjort de siste 5,5 årene, som gir en total på rundt 5.000 kilometer (Norge på langs er ca. 3.000 kilometer).
Dette syns jeg er en interessant kontrast til stuntet om å gå 100.000 skritt på én dag, som er et stort jafs, men ikke særlig bærekraftig i lengden.
8.
Jeg gikk enda en stund til og kom til hjembygda 13,5 timer etter oppstart. Telleren viste i overkant av 80.000 skritt og 61 kilometer. Jeg hadde gått runden jeg hadde planlagt, som jeg hadde håpet ville være lang nok til 100.000.
Med 3-4 timers effektiv gange igjen måtte jeg innse at det ikke var mulig å nå målet. Ikke en nubbsjanse heller. Tre kilometer hjemmefra ringte jeg den ene sønnen min og spurte:
- Kan du komme og hente meg?
9.
Noen erfaringer:
Jeg var for ivrig til å begynne med; gikk for fort og tok for få pauser. Men beinhardt hadde det blitt uansett opplegg.
Etter hvert som turen skred fram, minnet den mer og mer om erfaringene fra mitt første ultraløp for noen år siden med fraværende matlyst, nedkjørt muskulatur og stikkende smerter.
Enkel hoderegning tilsa at jeg ville trenge hele dagen på forsøket. Det førte til en følelse av å ha det travelt. Jeg kom aldri helt ut av dette tankesettet. Det likte jeg ikke.
En teit påminnelse til meg sjøl: Jeg må faktisk forberede meg til noe sånt som dette. Jeg kan ikke bare møte opp, som i gamle dager, og så går det meste på ungdommelig pågangsmot og et middels treningsgrunnlag. Tidene forandrer seg altså. Men jeg blir ikke trist av det. Dette ble faktisk den dagen i mitt liv der jeg har gått lengst, og det er jo også noe å ta med seg.
Jeg syns jeg holdt ut ganske lenge i ubehaget. Har det overføringsverdi til andre deler av livet? Jeg tror det. Holder du ut gjennom de ubehagelige periodene, blir det som regel bedre etterpå.
10.
Er det egentlig noe poeng i å gå så innmari langt?
Det ble i hvert fall en dag jeg vil huske svært lenge, og jeg har fått noe nytt å snakke om. Etter at lokalavisa skrev om forsøket, har “alle” jeg har møtt de siste dagene spurt om hvordan det var.
Blir det flere forsøk? Jeg må først få turen mer på avstand. Da vil jeg ha glemt hvor ille det var på slutten, som erfaringsmessig åpner for at jeg ubegripelig nok kan komme til å prøve igjen.
Våren 2026 har jeg satt i gang et tureksperiment med to formål:
Tilbringe mer tid utendørs, la naturen ta større plass i livet
Gjenfinne nysgjerrigheten, som nesten umerkelig har forvitret
Vil du følge med, og kanskje bidra? Abonner på nyhetsbrevet mitt (registrer deg nederst på siden).