Et oppgjør med frykten for mørket
Redsel for mørket har i mange år hindret meg i å dra på tur alene i den mørke årstida.
Det har plaget meg, og også vært litt flaut.
De siste årene har jeg bevisst eksponert meg for mørket. Det har hjulpet. Jeg er betydelig mindre skeptisk til mørket enn tidligere.
Men en viss engstelse er der fortsatt. Jeg er ikke helt i mål med eksponeringsterapien.
Sjøl om frykt og nysgjerrighet ikke vanligvis er gode venner, syns jeg en tur ut i mørket for å møte frykten kunne passe godt inn i mitt pågående nysgjerrighetseksperiment.
Det var tid for å øve igjen.
***
Jeg har en liten nærskog som nærmeste nabo bak huset, stort sett med stier på kryss og tvers overalt. Men jeg vet om et lite område av skogen uten andre stier enn de elgene tråkker opp.
Klokka er litt over fire på ettermiddagen når jeg drar ut. Det tar ikke mer enn 10-12 minutter å gå. Vel framme er jeg omtrent 200 meter fra nærmeste gårdsvei og 200 meter fra nærmeste sti. Her skal jeg tilbringe kvelden og natta. Alene. Kalenderen viser snart midten av oktober, og det er snaut tre timer til det er helt mørkt.
Den første timen beskjeftiger jeg meg med å slå opp teltet og samle ved til kveldens bål. Ingen tegn til uro over at det snart blir mørkt, registrerer jeg.
Men kanskje det er fordi jeg gjør noe aktivt? Da er hjernen min opptatt med aktiviteten, og “glemmer” å være redd. Å distrahere seg sjøl har jeg lest, og også erfart, at kan være en god strategi for å holde redselen i sjakk.
***
Dagslyset svinner litt etter litt. Fargene i skogen går over i gråtoner. Jeg fyrer opp bålet mens det ennå er noe lys. Finner fram en pose chips og ei flaske øl. Engstelsen er fortsatt fraværende, registrerer jeg.
Mens jeg sitter foran flammene, funderer jeg over et paradoks. Jeg er ikke redd for mørket når jeg er sammen med andre, kan ikke huske å ha vært det noen gang. Sjøl i den perioden jeg teltet med barna mens de var små, opplevde jeg dem som en trygghet.
Her blir det vanskelig for den egentlig veldig rasjonelle hjernen min. Hvordan kan en femåring få meg til å føle meg tryggere i mørket? Det gir ikke mening.
Hva er jeg egentlig redd for, undrer jeg.
***
Dagslyset er blitt helt borte. Lyset fra bålet gjør at jeg kan se omtrent ti meter. Bortenfor er alt så å si helt svart. På himmelen ser jeg antydning til noen stjerner gjennom tretoppene.
Hvilke lyder hører jeg? Suset fra E6 nede i dalen. Biler som passerer på gårdsveien med ujevne mellomrom. Noen småfugler i nærheten nå og da. Og bålet, som lager temmelig mye lyd.
Bråker bålet så mye at jeg ikke vil høre at en øksemorder sniker seg innpå meg? For jeg tror det først og fremst er folk med onde hensikter jeg frykter. Jeg syns ikke det er noe rasjonelt ved den frykten.
En liten grad av uro har ankommet festen. Jeg klarer ikke helt å slappe av slik at tankene kan flyte helt fritt. De har det med å vende tilbake til stedet og situasjonen, her og nå, i skogen, alene i mørket.
Det er fristende å distrahere meg. Men jeg tvinger meg til å ikke gjøre det. For en annen strategi jeg bruker, er å stå i det, ikke flykte, holde ut til engstelsen roer seg.
Til min store glede kjenner jeg at jeg klarer å være her og trives, med hvilepuls, sjøl om jeg ikke er hundre prosent komfortabel. Det overrasker meg. Er jeg rett og slett mindre mørkeredd enn jeg har trodd?
***
Timene foran bålet går. Chipsposen er tom, det samme er ølflaska. Jeg ga etter hvert etter for distraksjonen. Jeg har skrevet noen sider i notatboka mi og lest en stund i ei bok. Klokka har passert ti, og trøttheten kommer sigende.
Jeg sovner umiddelbart. Halv to våkner jeg. Forutsigbart, men irriterende; ølen må ut igjen. Å stå opp på natta i telt er absolutt ingen favoritt. Jeg har aldri lært meg tisse på flaske-trikset.
Uroen tiltar i det jeg åpner teltduken. Det føles tryggere inni teltet, av en eller annen grunn. Vinden har økt på. De store granene svaier, og de mindre løvtrærne knirker når de gnisser mot hverandre. Det er en lyd som brukes mye i populærkulturen for å lage en stemning av uhygge, av forståelige grunner.
Jeg får gjort det jeg skal, skynder meg inn i teltet og ned i posen igjen. Finner roen. I hvert fall nesten. Jeg sliter med å falle ordentlig i søvn. Men det har ikke så mye med redsel å gjøre, tror jeg. Jeg sover ofte ikke så kjempebra i telt.
***
Det er faktisk ikke så mye i livet som matcher en morgenkaffe ved bålet.
Etter noen timer ut og inn av søvnen, kommer de første tegnene til at det lysner. Jeg ligger en stund til, lar kroppen våkne sakte. Står opp. Fyrer opp bålet igjen med det som er igjen av ved. Drikker et par kopper kaffe. Steker ostesmørbrød. Ikke noe hastverk med å komme meg hjem.
Har jeg dårligere fantasi enn før, undrer jeg. Tidligere kunne det dukke opp skumle scener fra filmer og bøker når jeg var ute i mørket, men det gjør det sjelden nå. Og når de dukker opp, skaper de ikke lenger en sterk trang til å flykte fra situasjonen.
Redsel for mørket har vært en evolusjonær fordel. Å være redd har økt sannsynligheten for overlevelse, spesielt til tider og på steder der tilværelsen har vært mer usikker enn et semiurbant liv i Trøndelag på 2020-tallet.
På tross av denne vissheten kjenner jeg meg en smule barnslig når mørket fortsatt har et visst tak på meg.
Men nå kjenner jeg mest på glede. For jeg dro ut med det utgangspunktet at jeg fortsatt hadde en god vei å gå.
Helt fri for frykt og uro har jeg ikke vært, men konklusjonen basert på kvelden og natta er at jeg faktisk er mindre mørkredd enn jeg trodde.
Jeg tror jeg er klar for å ta enda et trinn i eksponeringa: Oppsøke et område uten menneskeskapte lyder og lenger unna folk og infrastruktur.
Det kjennes i hvert fall ut som jeg er kommet så langt at det ikke er redselen for mørket som skal holde meg hjemme lenger.
Våren 2026 satte jeg i gang et tureksperiment med to formål:
Tilbringe mer tid utendørs, la naturen ta større plass i livet
Gjenfinne nysgjerrigheten, som nesten umerkelig har forvitret
Vil du følge med? Abonner på nyhetsbrevet mitt (registrer deg nederst på siden).