På jakt etter rødlistearter i nabolaget
En kartlegging av naturmangfoldet i skogene rett borti høgget fra der jeg bor, viser at vi har flere rødlistede arter og flere verdifulle naturtyper.
Kunne jeg klare å finne en eller flere av disse artene på egen hånd? Og hvordan er det å ferdes i en ravinedal?
Disse spørsmålene var utgangspunktet for denne nysgjerrighetsturen den siste dagen i oktober.
***
Jeg begynner turen med å gå gjennom nærskogen bak huset, deretter et boligfelt, og så inn i et nytt skogområde. Det er åtte grader, overskyet og så å si vindstille.
Etter en snau halvtimes gange ankommer jeg ravineområdet der de rødlistede artene er observert.
Jeg har vært her en gang eller to. Men det er lenge siden og jeg tenkte ikke noe mer over at det var noe spesielt med akkurat dette området.
Ved nærmere ettertanke tror jeg heller aldri jeg har vært i en ravinedal. Jeg har et vagt minne om at jeg syntes geografi på videregående skole var vrient, og at kapitlet om raviner var blant temaene det var vanskelig å forstå seg på
Det er flere spor etter elg enn av folk nede i ravinedalen. Ikke så overraskende egentlig.
***
Stiene i området går oppe på “toppen” av dalene. Jeg forlater stien og slipper meg ned i en av ravinedalene. Brått er jeg i en annen verden.
En ravine er en V-formet dal eller far utformet av rennende vann i leirområder, leser jeg i Store norske leksikon.
Dette var en svært vanlig landskapsform rundt Oslofjorden og Trondheimsfjorden, men store deler av det opprinnelige ravinelandskapet er ødelagt på grunn av bakkeplanering til jordbruksformål. Derfor er naturtypen i dag vurdert som sårbar.
Dalen jeg befinner meg i er definitivt V-formet, og med ganske bratte dalsider. Nede i V-en renner en bitteliten bekk, så vidt hørbart klukkende. Det er vanskelig å se for seg at denne beskjedne vannstrømmen skal ha flyttet på alle de tusener på tusener av kubikkmeter med leire for at denne ravinen skal ha blitt det den er i dag.
Litt lek er det også rom for.
Store mengder veltede grantrær ligger hulter til bulter. Det er fuktig her nede, mange av de falne trærne er dekket av mose. Bakken er preget av planter som trives der det er temmelig vått. Flere steder synker jeg ned i leira når jeg går. Det er rett og slett ikke helt enkelt å ta seg fram.
Spor etter folk er det lite av. Men desto flere av elgen, både fotspor og avføring, og til og med noen hår. Jeg tror det går et vilttråkk her. (Elgjegere mener for øvrig elgen kan bli rødlistet, leste jeg nettopp).
***
De rødlistede artene i dalen har navn som trådragg, gubbeskjegg, rustdoggnål og rynkeskinn.
Disse lavartene kan minne om trådragg og gubbeskjegg når jeg sammenlikner med bildene jeg har tatt med meg. Men jeg har mine tvil.
Jeg har tatt med meg bilder av artene. Men det går fort opp for meg at forarbeidet mitt er mangelfullt. Jeg skulle lest meg bedre opp på hvor og hvordan jeg kan finne artene. Men så mye mer enn at artene er funnet på gamle grantrær vet jeg ikke.
Jeg studerer noen av de falne granene. Det er rikelig med lav på flere av dem, og de likner vitterlig på dem jeg har med bilder av. Men er det de samme? Jeg tviler, for det er så mye av denne lavtypen at det er vanskelig å se for seg den på en rødliste.
Jeg undrer meg over å observere en del insekter under en stor rotvelt, så sent på høsten som det er.
Det er litt trist at jeg ikke kan noe særlig. Jeg tenker på bøkene til Dag O. Hessen, min favorittprofessor. Det har slått meg at han må ha svært rike naturopplevelser fordi han kan så mye. Han observerer så mye jeg ikke får med meg, det er som om han forstår naturen og landskapet på en helt annen måte.
Men samtidig, jeg gleder meg over å være her, sjøl uten å kunne særlig mye. Og sjøl med store kunnskapshull går det an å bry seg om naturen som går tapt. Og det går jo an å lære seg noe.
***
Én art kjenner jeg igjen. Kantarellen. Den ser jeg til gjengjeld ganske mange av. Litt vasstrukken, så jeg lar dem stå. Det var ikke den jeg var på jakt etter i dag. Men neste år, da vet jeg hvor jeg skal gå. Det er da noe.
Jeg kommer tilbake neste år og tar med meg etterkommerne etter denne gjengen.
Jeg mister retningssansen nede i ravinene og kommer opp et stykke unna der jeg tror jeg skal komme opp. Av en eller annen grunn blir jeg glad av det. Som om ravinene er mystiske og kan lede deg på villspor.
Jakten min førte ikke fram. Men jeg har i det minste fått førstehåndserfaring med å reke rundt i ravinelandskap noen timer.
Jeg er usikker på om jeg vil gjenta det. Men jeg er glad jeg har gjort det. Sånn bør kanskje en minnerik tur føles en gang iblant?
Våren 2026 satte jeg i gang et tureksperiment med to formål:
Tilbringe mer tid utendørs, la naturen ta større plass i livet
Gjenfinne nysgjerrigheten, som nesten umerkelig har forvitret
Vil du følge med? Abonner på nyhetsbrevet mitt (registrer deg nederst på siden).