Inspirasjon til drømmeturen

in

Jeg blei sittende å bla i bøker fra bokhylla en kveld. Ei bok jeg stadig vender tilbake til for å drømme meg bort, er Rob Penns A place to cycle.

a_place_to_cycle

a_place_to_cycle

Jeg skrev en kort omtale av den i På sykkel for noen år sida, og går fortsatt god for teksten:

«Travelling by bike is the best way to catch the music of the earth». Slik begynner Rob Penn boka A place to cycle der han presenterer 25 sykkelturer fra alle hjørner av kloden. Turene varierer fra lett sykling i Frankrike med fokus på vinens og matens gleder, til anstrengende tur i høyden fra Lhasa i Tibet til Kathmandu i Nepal. Alle turene er beregnet til å ta fra 7-14 dager og omtalene av turene inneholder forslag til dagsetapper. Forfatteren har også gradert turene i lett, moderat og anstrengende.

For dem som liker å organisere og gjøre alt selv, er nok turforslagene i vel stor grad lagt opp til å følge turoperatørers opplegg. På den annen side kan boka gjerne brukes som inspirasjon eller et dytt i ryggen til å realisere drømmen om Den store sykkelturen. Du skal ha syklet mye hvis ingen av turene frister. Bildene er tiltalende, med overvekt av naturbilder.

Boka er på engelsk, og fås kjøpt hos velassorterte bokhandlere eller på nett, f.eks. bokklubben.no.

En omvei du ikke vil angre

in ,

For et par somre siden sykla jeg ei helg rundt på Inderøy i Nord-Trøndelag. Jeg har satt sammen et lite fotoessay fra turen langs Den gyldne omvei.

Jeg skreiv også en reportasje om turen: Reportasje om Inderøy i På sykkel nr. 4/2010

Jeg runder Hustadlandet på nordsida av Inderøy. Et gammelt naust har sett bedre dager.

Jeg tar en pust i bakken på Kjerknesvågen. Lytter til vinden og de små bølgene som slår mot land.

kyr.jpg

Ikke bare syklister som må hvile seg innimellom. Noen kyr slapper av mellom slaga.

Lokalt produsert mat og øl på Øynaparken. Restaurantutsikt i nasjonal eliteklasse.

Sykkelstativ betyr vanligvis sykkelparkering. Best å være sikker, så ingen misforstår.

Ettermiddagstyr rundt kommunesenteret Straumen.

Muustrøparken: Norges tøffeste skulptur?

Hagepynt på Inderøy.

Sjølportrett ved Borgenfjorden.

Borgenfjorden noch einmal.

Bokomtale: På ville veier

in

Slik lyder tittelen på den rare og morsomme reisereportasjeboka til Stein Arne Sæther, samfunnsredaktør i Adresseavisen, og frilansfotograf Dan Ågren. Disse karene er bokstavelig talt ute og kjører.

Omslag På ville veierVanligvis skriver jeg kun om folk som sykler, og i hvert fall ikke folk som kjører bil. Jeg gjør et unntak for disse to herrene fordi de kjører så sakte, i betydninga tar lange pauser og at veien er målet, at en opplevelsessyklist nesten kunne holdt følge.

På jakt etter sære spor

Prosjektet deres er å leite opp spor fra vår nære fortid, som er i ferd med å forsvinne og som de mener vi bør ta vare på.

Og det er ganske sære ting de ser etter: Melkeramper, danseplatter, bensinpumper, nedlagte verksteder, gammeldagse vegskilt og igjengrodde veier – for å ha nevnt noen.

Bokas første del er gjenopptrykk av en reportasjeserie under vignetten «ville veier». De fleste av reportasjene sto på trykk i Adresseavisen i 2004 og 2005. Den andre delen er historien om en tre uker lang reportasjereise i Midt-Norge, som ikke har stått på trykk noe annet sted.

Inntrykket mitt av boka forandret seg underveis. I begynnelsen syns jeg reportasjene var morsomme og underholdene. Etter hvert blei summen av dem også tankevekkende. Sæther og Ågren er utvilsomt nostalgikere, men uten å tippe over til at alt var bedre før. De avviser ikke framskrittet, men påpeker at en del ting er det verdt å ta vare på. Ting som det kanskje ikke er så opplagt at er bevaringsverdige kulturminner.

Nå lurer jeg på hvordan ei liknende bok om 80-, 90- og 2000-tallet vil se ut om 30-40 år.

Mye levd liv

Sæther er en dreven reportasjeskribent og Ågren en ditto fotograf. Tekst og bilder utfyller hverandre godt. Disse to liker å formidle, ingen tvil om det. Boka er også svært lekker i komposisjon og design.

I ei slik bok vil naturlig nok mange av intervjuobjektene være godt voksne folk, ja til og med gamle, hvis det er lov å omtale noen som det i dag. Dette er en av bokas styrker. Her får vi servert store mengder levd liv, med tilhørende refleksjon. Jeg opplever også dette som en hyggelig kontrast til dagens reklame og medieverden, der de unge oftest stikker av med det meste av oppmerksomheten.

Sjøl for meg som bare er 35, er det en god del gjenkjennelse i flere av historiene. Minnene fra en barndom på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, strømmer på.

For meg som innflytter og med foreløpig kun halvannet års fartstid i landsdelen, er boka også en god guide.

En del av reportasjene finner du på adressa.no.

Jeg klarer ikke å finne boka til salgs på nett. Er du ivrig, skaffer ditt lokale bibliotek deg en utgave. Oppfølgeren, På nye ville veier, er derimot til salgs hos flere nettbokhandlere. Jeg har ikke lest den. Ennå.

--- - ---

18. februar

Har lest ferdig På nye ville veier nå. Konseptet er mer eller mindre det samme som i første bok. Syns oppfølgeren er litt mer ujevn kvalitetsmessig, men mye herlig lesing her også.

Ingen storsatsing på sykkelturisme i Norge

in

For et par år sida skrev jeg i studiesammenheng en lengre artikkel om den beskjedne satsinga på sykkelturisme i Norge. Jeg lyktes aldri å få den publisert, og gjør det her nå. Om noen skulle være interessert i å publisere (deler av) den, ta kontakt.

Som sagt er det litt lengde på artikkelen. Legger den derfor i en pdf. Last ned: Artikkel om sykkelturisme i Norge

Sykkeltur i Grimsdalen.

Sykkeltur i Grimsdalen.

Flott guide for sykkelturer i Nordland

in

Syklistenes Landsforenings nylig utgitte guidebok Sykkelturer i Nordland formidler to typer glede: sykkelturglede og livsglede. For meg og mange andre er det to sider av samme sak.

På 250 sider blir vi presentert for 30 sykkelturer i det langstrakte fylket. Noen korte, noen lange. Noen lette, noen anstrengende. Her er det turer både for småbarnsfamilien og langtursyklisten. Mange av turene kan dessuten deles opp i kortere turer eller slås sammen til lengre.

I et intervju med forfatter Sissel Jenseth spurte lofoten.com hva som er viktigst å få med i en sykkelbok:

– Det man opplever på turene, natur, kultur, historie og forståelse for de ulike områdene er viktigst. Samtidig skal turen være lagt opp slik at den fungerer godt syklemessig, svarte hun.

Jenseth har sine ord i behold. Turbeskrivelsene pirrer nysgjerrigheten. Her er det ikke om å gjøre å komme seg fortest mulig fra a til b som gjelder. Det er alt som befinner seg mellom a og b som står i sentrum, alle steder du kan stoppe, alle avstikkere og omveier du kan ta.

Jenseth har etter hvert mange liknende bøker på cv-en. At hun står bak, har blitt en kvalitetsgaranti i seg sjøl.

Hendig format

Bokas paperback-format passer perfekt i enhver styreveske. Den er lett å ta fram på veien og enkel å orientere seg i. Boka ser ikke ut til å være laget i et materiale som tåler vann. En styrke med boka er imidlertid at den både egner seg til planlegging i sofakroken og som veiviser underveis.

Gode kart

I den ideelle sykkelturguideboka er kartene så gode og oversiktlige at du ikke trenger å ha med andre. Alle turene i boka har egne kart, og de er så detaljerte at de nok duger for de fleste. De inneholder også kilometeranvisninger mellom utvalgte steder, en meget viktig detalj for syklister.

Greie bilder

Det er mange flotte bilder i boka. Formatet på boka gjør at mange av dem blir veldig små, og dermed kommer de ikke helt til sin rett. Det er likevel vanskelig å se hvordan utgiveren kunne løst dette annerledes. Hadde bildene blitt gitt større plass, hadde boka blitt atskillig tjukkere, og følgelig mindre egna som guidebok på tur. Et alternativ hadde vært å kutte ned på teksten, men jeg trur ikke det hadde vært lurt.

Nyttige ekstrakapitler

Boka inneholder et kapittel om transport, overnatting, veier og tunneler. Bakerst i boka er det også et kapittel om hva du bør ha med på sykkeltur og hva som er trygg og god sykkelatferd. Kilde- og litteraturlista gir oversikt for den som vil fordype seg. Praktisk er det også med registeret aller bakerst.

Nordland fylkeskommune og Statens vegvesen Region nord fortjener også honnør. De har bidratt til utgivelsen.

Dette blei en svært så rosenrød omtale av denne guideboka. Det ser ut til å ligge et solid stykke arbeid bak. Jeg gleder meg om mulig enda mer til sommerens tur langs Kystriksveien etter å ha finlest disse kapitlene.

Kjipt å være turist i Norge?

in

– Hvor skal du på ferie i sommer? er et spørsmål vi ofte stiller hverandre når gresset er i ferd med å bli grønt og lengselen etter noen uker fri tiltar i styrke. – Jeg har ikke noen store planer for sommeren i år, skal bare på en Norgestur, svarer du kanskje.

Jeg har inntrykk av at mange føler de trenger en unnskyldning om de ikke skal utenlands, at det liksom ikke er så mye status forbundet med å feriere i Norge. Avisene og reisemagasinene bygger oppunder dette synet ved sin hang til å presentere det som overraskende nyheter at det faktisk finnes spennende steder å besøke her til lands.

La oss se kjapt på hvor nordmenn faktisk reiser og hvor mange utledninger som kommer hit.

I 2009 dro nordmenn på 16,8 millioner ferie- og fritidsreiser i inn- og utland, ifølge Innovasjon Norge. 67 prosent av disse reisene ble foretatt i Norge. Når det kommer til praksis er Norge som reisemål faktisk svært så populært for nordmenn.

Snaut 3,4 millioner utlendinger besøkte Norge på ferie- og fritidsreise samme år. Ivrigst er tyskerne, som sto for 21 prosent av overnattingene. Svenskene sto for 16 prosent og danskene 11 prosent. Å oppleve norsk natur, utforske nye steder og slappe av var de viktigste motivene for å besøke Norge om sommeren.

Millioner av utledninger finner altså Norge så attraktivt at de legger ferien sin hit.

Min norske drømmereise

Mitt favorittframkomstmiddel på reise er sykkelen. Når jeg sykler kommer jeg tett på naturen og lett i kontakt med folk, jeg har stor frihet og jeg reiser miljøvennlig. Til sommeren skal jeg bruke lang tid på å sykle Kystriksveien fra Bodø til Steinkjer. Denne reisa har jeg tenkt på i flere år. Nå byr muligheten seg. Strake veien er det 65 mil. Endel omveier blir det helt sikkert.

Jeg dagdrømmer allerede om å fiske småsei i Saltstraumen, bestige luftige fjelltopper med utsikt i verdensklasse, øyhoppe ut til livskraftige små kystsamfunn, høre sjømenn fortelle røverhistorier fra et liv på havet, besøke verdensarven på Vega og studere jordas indre der den kommer helt til overflata på øya Leka.

Og jeg drømmer om at turen skal resultere i en reisereportasjebok. Det finnes mengder av bildebøker, turguider og ekspedisjonsberetninger om Norge og deler av Norge. Men det finnes ikke særlig mye klassisk reiselitteratur i bokform på norsk om Norge. Det vil jeg forsøke å gjøre noe med.

Å reise i Norge er slett ikke bare. Jeg trur denne turen vil styrke inntrykket mitt av Norge som et ferieland i toppklasse.

Lykken er å sykle

in

Jan Terje Voilaas sykla jorda rundt. Underveis blei han syklosof.

Hva passer vel bedre enn å begynne å skrive om en lang sykkeltur på denne bloggen, som nettopp skal dreie seg om å sykle langt? I februar 2004 la Voilaas ut på en reise av det lengre slaget. Hans småhårete mål var intet mindre enn å sykle jorda rundt.

På forhånd hadde han gjort en avtale med avisa Fædrelandsvennen om å publisere jevnlige reisebrev fra turen. Redaktøren var usikker på hva han kom til å få. Men Voilaas leverte. I løpet av de 18 månedene turen varte, trykte avisa 49 reportasjer. Kanskje er det norgeshistoriens lengste reportasjeserie? Disse er samla i bokform med tittelen Absolutt lykkelig, utgitt på Castor forlag.

Turen gikk først gjennom Øst-Europa til Istanbul, deretter videre gjennom Midt-Østen til Sørøst-Asia. Han kryssa så Australia, før USA fra vest til øst var neste etappe. Egypt til Georgia sto så for tur, før han runda av med å sykle nordover gjennom de russiske republikkene.

Boka er deilig inspirasjon for oss som drømmer om litt i overkant lange sykkelturer: Naturopplevelser fra alle verdensdeler, skarpe skildringer av møter med folk og humørfylte beskrivelser av opp- og nedturer.

Aller best liker jeg imidlertid refleksjonene som dreier seg om å sykle.

I Tibet får han ikke lov til å sykle rundt på egen hånd. Han må derfor bli med ei gruppe ryggsekkturister i buss fra Katmandu til Lhasa, og blir overraska over hvor stor forskjell det er mellom å sykle og ta buss. «Ryggsekkturistene reiser fra A til B. Syklister reiser mellom A og B. Vi beveger oss i realiteten i to forskjellige verdener. Severdighetenes verden og verden mellom severdighetene. Turistindustriens verden og folkets egen verden», skriver Voilass, og oppsummerer at det handler om å reise i et område, ikke gjennom.

Mot slutten av reisa skriver Voilaas om hvordan turen har forandra han som menneske. Han omtaler det som å gå fra å være syklist til å bli syklosof. Han beskriver syklosofi som «et konsept, et prosjekt, en tilstand» og at syklinga er «en mental reise i opplevelser, tanker og refleksjoner». Til slutt handler det også om positiv tenkning, godt humør og mye humor.

Jeg tillater meg også å gjengi et avsnitt i sin helhet fordi jeg liker tankegangen så godt: «Syklosofi forutsetter at man sykler alene, at man i perioder oppsøker ensomhet, slit og lengsel og at KISS-prinsippet (Keep It Simple Stupid) gjennomsyrer alt man gjør. Jo enklere, jo bedre. Jo enklere liv, jo større tanker. Leve enkelt og tenke stort».

Voilaas skriver godt, er observant og reflekterer med en fin blanding av alvor og humor over det han opplever underveis. Skulle jeg ønska meg noe mer, måtte det være at han hadde satt seg litt bedre inn i historien til enkelte av områdene han reiser i. Vi får små innblikk innimellom, som ofte pirrer nysgjerrigheten til å vite mer, men disse passasjene er sporadiske og korte.

Boka er noen år gammel, men like lesverdig i dag. Anbefales varmt til potensielle syklosofer eller til folk som best liker å reise i sofakroken.

Det hører også med til historien at Voilaas´ honorar for boka har gått til humanitært hjelpearbeid.