- Hvorfor gidder du å sykle så langt?

De fleste reagerer med begeistring når jeg forteller at jeg har planer om å sykle Norge rundt til sommeren. Men av og til ser jeg undring i andres ansikter. Og noen spør rett ut: - Hvorfor gidder du?

grimsdalen.jpg

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor jeg digger lange sykkelturer. Denne teksten er et forsøk på et svar på hvorfor jeg vil av gårde på en ny langtur.

Det udefinerbare suget etter å dra på tur

Hver morgen går jeg hjemmefra til bussen for å dra på jobb. Den vesle spaserturen tar sju minutter. De morgenene sola er på vei opp over Vassfjellet på motsatt side av Gauldalen og det ligger an til å bli en strålende dag, ja, da lurer jeg på om jeg skal tilbringe det meste av arbeidslivet inne på et kontor foran en pc-skjerm. Da kjenner jeg på trangen til å gjøre noe annet, at jeg er nok innendørs, at jeg drømmer om å være mer ute, gjerne lenge. Følelsen er fysisk, det er en dragning i kroppen, en lengsel etter å dra av gårde. Ikke nødvendigvis vekk fra noe, men til noe nytt, noe som det er (for) lite av i hverdagen. Det hender jeg føler det slik når det er overskya eller regner også.

Hva er det med disse lengslene? For meg trur jeg det handler om å være utendørs, leve livet under åpen himmel. Våkne opp utendørs, dager som ikke trenger å ha noen mål, tilværelsen er rett og slett helt formålsløs utover at jeg skal ha det bra. Jeg skal ikke skape noe. Ingen forventer noe av meg. Tida går ikke så fort, dagene er ikke tettpakka med gjøremål, jeg har tid til å tenke og reflektere over tilværelsen. 

På tur kommer jevnt og trutt en spesiell “turgodfølelse”, som kan oppstå av både store og små begivenheter. Da tenker jeg: Det blir ikke finere enn dette. Disse øyeblikkene lengter jeg etter.

Enkelhet

I hverdagen er det så mye å ta stilling til, så mye praktisk som skal fikses. Bilen må på verksted, knivene på gressklipperen burde vært slipt, skulle kanskje hatt ei ny steikepanne. Mye er viktig, men så helt utrolig uinteressant. Som strømavtaler, bilforsikring og kabeltv-abonnement. Når jeg åpner postkassa, eller når noen fra et eller annet selskap ringer eller sender sms (sjøl om jeg har reservert meg mot telefonsalg), eller mer vanlig nå til dags, sjekker e-posten, så tenker jeg ofte: Kan dere ikke bare la meg være i fred? Det er for mye å ta stilling til. Jeg driter i produktene deres. (Huff så bortskjemt man kan bli i den materielle overfloden). På sykkeltur, og andre turer, er det så lett å gi blaffen, koble vekk alt og alle som vil ha sin del av pengene mine.

Livet på sykkeltur er på mange måter så enkel og ukomplisert sammenlikna med hverdagen. Den materielle tilværelsen begrenser seg til tingene jeg får med meg på sykkelen. Det er alt jeg eier for en stakket stund. Det er en befrielse. Jeg har ikke følelsen av at tingene eier meg. En lang sykkeltur er slik sett et avbrekk fra livet. Kanskje burde jeg derfor vært på sykkeltur hele tida, slik at det hadde blitt livet?

Takknemlighet

Jeg syns jeg er ganske flink i hverdagen til å verdsette små og store ting, som et godt måltid, en positiv kommentar fra ungene eller kona. Men det er heller sjelden jeg setter pris på komfyren og at jeg har ei behagelig dyne. Men ute på tur er det annerledes. Jeg kan føle en djup glede over å fyre opp stormkjøkkenet for å lage meg en grei middag (som jeg sikkert hadde rynka kraftig på nesa over hjemme). Jeg kan føle glede over å slå opp teltet, spesielt om det er dårlig vær, føle glede over å være varm og tørr og ligge behagelig i en sovepose mens regnet hamrer mot duken. Jeg kan føle glede ved å ha fanga en fisk, stekt den i panna noen minutter seinere, for så å ha spist et måltid uten å ha generert søppel, i hvert fall etter at måkene har gjort opp om fiskeavfallet. 

Jeg verdsetter de få tingene jeg har. De er nærmere primærbehovene. Tingene er i all hovedsak nødvendig for å spise, være varm og sove godt.

Det langsomme

Lange sykkelturer for meg handler ikke om den fysiske prestasjonen. Vel kan jeg sykle langt, og noen lar seg sikkert imponere av antall kilometer, men det er ikke det turen primært handler om. 

For hva skjer når jeg sykler langsomt? Jeg beveger meg for egen maskin. Det er enormt tilfredsstillende å bevege seg over store avstander ved hjelp av egen muskelkraft. Og etter hvert, når hjertet pumper oksygenet raskere rundt i kroppen og musklene har blitt sterkere, da kan jeg sykle langt (nesten) uten å slite, i hvert fall om det ikke går bratt oppover. Og når jeg ikke sliter, kan jeg glede meg over det jeg ser, hører og føler. Det kan være blomstene i veikanten, elgen jeg ser i en lysning i skogen, en interessant samtale på et fergeleie, lukta av salt sjø eller sola som varmer. Ofte er det litt glede i slitet også, i hvert fall etterpå.

Jeg er glad i å være ute. Og fjellturer og vill natur er vel og bra. Men jeg er også glad i folk og steder der det bor mennesker. Derfor er sykling en så god kombinasjon for meg. Da får jeg det beste av to verdener. Både naturopplevelser, sjøl om de ikke er av de villeste, og en dose folk og kultur. Å sykle langs veier der jeg har aldri har vært, gjør ofte at sansene er i full beredskap. Jeg er oppmerksom, jeg legger merke til ting. Går det sakte får jeg med meg flere detaljer. Det er også lettere å tenke når det går langsomt. Tenke stort. Bli kreativ. Av og til oppstår også hva som kanskje er motsatsen til å tenke. På lengre turer forsvinner jeg tidvis inn i min egen verden. Det er fravær av tanker, jeg bare er. Plutselig har det gått en time, der jeg knapt kan redegjøre for noe som helst. En tilstand av flyt. 

Utfordre meg sjøl

Jeg har skrevet om at livet på tur er så lett og at det langsomme handler om å flytte på seg uten mye slit. Men en lang tur, i hvert fall denne turen, dreier seg også om å utfordre meg sjøl litt. Klarer jeg alle kilometerne? Tåler jeg mitt eget selskap? Hvordan takler jeg usikkerhet og stadige møter med nye mennesker? Er det virkelig så stas å være ute når det plaskregner dag etter dag?

Hverdagens rutiner kan være trasige, og grunn nok i seg sjøl til å dra av gårde en gang i blant. Ironisk nok er også en lang tur full av rutiner. Lage mat, rydde og pakke sakene, sette seg på sykkelen og sykle, finne ut hvor jeg skal. Men det er nye rutiner, og de skal etableres. Jeg må friske opp gamle turrutiner, og kanskje finne nye måter å løse ting på. Kanskje blir jeg lei av disse rutinene før det er gått tre måneder. Det veit jeg ikke. For jeg har ikke prøvd ennå.  

Tidligere har jeg erfart at etter ti-tolv dager på tur skjer det noe med meg. Da er de nye turrutinene innarbeida, jeg er kommet “nedpå”, jeg har forlatt hverdagen. Kroppen er på et vis kommet i turmodus. 

Så, om det er noen konklusjon i denne teksten eller svar på spørsmålet i overskriften, må det være at det ikke er det å sykle så langt som teller, men det å være lenge på tur. Jeg har begynt nedtellinga til avreise.