Lykken er en omvei

Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv, skal forfatteren Nils Kjær en gang ha sagt. Denne innstillinga er på sett og vis også mottoet for min tur. Dobbelt så langt er mer enn dobbelt så bra. Den rake, raske veien er ikke min greie, i hvert fall ikke nå. Hurtighet er det nok av i hverdagen.

<Denne bloggposten er et utdrag fra boka Langt langsomt - På sykkeltur langs Kystriksveien.>

 Gamlevegen over Storvikskaret.

Gamlevegen over Storvikskaret.

Når jeg neste morgen står foran den gapende munnen til den mer enn tre kilometer lange Storvikskartunnelen, tar jeg en ekstra kikk på kartet. Til min store glede oppdager jeg at det ser ut til å gå en vei rundt tunnelen, en vei jeg antar er gamleveien. Jeg skal også innrømme at en vektig grunn for å se etter en omvei akkurat nå, er at jeg har mista baklyset mitt. Før jeg får tak i et nytt, er jeg skeptisk til å sykle lange tunneler.

Jeg tar av fra hovedveien og tråkker videre. Oppover og oppover, viser det seg ganske umiddelbart. Gamleveien er en aldri så liten fjellovergang. Et godt stykke oppi lia er veien stengt med bom og skilta som blindvei og som rasfarlig. Varsellampene mine begynner å blinke. Kanskje lurt å snu? Men jeg registrerer at det er en åpning i bommen, en åpning så bred at en sykkel akkurat går gjennom. Veien og landskapet ser for lovende ut til å snu nå. Jeg sykler videre, nå med en smule uro i kroppen for hva som venter. Min beslutning er en stille protest mot det tidvis klamme sikkerhetstyraniet vi er omgitt av til daglig, tenker jeg.

 Storvikstranda.

Storvikstranda.

Veien er definitivt rasfarlig for biler, det ser jeg fort. Enkelte steder er biter av veien forsvunnet ned bratte skrenter. En skarve sykkel, dog tungt lasta, må den vel likevel tåle? Det går greit, og litt etter kommer jeg opp på et platå. Faren over, i det minste for denne gang, ser det ut til.

En rev rusler langs veien seksti-sytti meter foran meg. Jeg oppdager den før den får ferten av meg. Jeg stopper opp, er helt stille og observerer. Den skrår likevel snart av veien og forsvinner. Veien bærer tydelig preg av at vedlikeholdet og trafikken blei avvikla for ei god stund sida. Buskene vokser inn i veien, mose har lagt seg oppå asfalten, blomster trenger seg fram i små sprekker i asfalten. Mengder av elgbæsj tyder på at den har blitt en populær ferdselsvei for de største dyra våre. Naturen tar kort og godt veien tilbake.

Rundt en sving ligger en stein på størrelse med en liten bil midt i veien. Jeg kikker oppover den steile fjellsida og sykler raskt videre. Når jeg føler meg trygt forbi det rasfarlige området, tar jeg en pust i bakken nede ved en stille innsjø. Jeg blir oppstemt av kjenne på følelsen av å ha verden for meg sjøl. Jeg var uforberedt på at det gikk an på en sykkeltur. Hundreogfemti meter under meg raser bilene av gårde. Her oppe er jeg helt aleine. Tunnelen gir en raskere og tryggere reise. Prisen å betale er færre naturopplevelser.

 Storvikstranda.

Storvikstranda.

Litt etter ender veien i en snuplass. Samtidig får jeg utsikt helt i eliteklassen. Langt der nede ser jeg et grønt og frodig dalføre rundt veien som kommer ut av tunnelen. Innerst i fjorden ligger en flere kilometer bred strand. Før jeg kan ta fatt på turen nedover, må jeg trille sykkelen et par hundre meter på en sti før jeg kommer inn på veien gamleveien igjen. Og på denne sida av skaret jeg nettopp har vært over, er veien i enda dårligere forfatning. Deler av veien er rast ut flere steder. Det virker som et tidsspørsmål før veien er uframkommelig også for syklister. Kanskje vil neste kraftige nedbørsperiode ta resten. Men det går greit å manøvrere sykkelen mellom alle hulla og gjennom hårnålssvingene, bremseklossene blir varme, men holder.

Vel nede raster jeg på stranda i Storvik. Jeg antar at de aller fleste bilistene er fornøyd med å kunne suse gjennom denne tunnelen, som sto ferdig i 1995. Gamleveien over skaret var neppe noen drøm å kjøre, sjøl om den var vakker. I tillegg må den antakelig ha vært et vedlikeholdsmareritt. Men for meg blei de seks og en halv kilometerne en av mine vakreste sykkelopplevelser, virkelig noe helt annet enn tre kilometer i en mørk og kald tunnel.

***

Om du lurer på hvor denne veien er, har jeg tegna den inn i kartet her. Jeg kan ikke garantere for at veien lenger er framkommelig med sykkel.