Jeg avslutter reisen min med et mikrobryggeribesøk og drikker litt for mye øl.

<Du leser nå kap. 17 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

Det var ikke noe bevisst valg før jeg reiste å sveipe overfladisk gjennom byene på min ferd sørover. Bodø var jeg ikke en gang innom. Jeg sov riktignok en natt i Sandnessjøen, men så lite av byen. Brønnøysund avla jeg to korte stopp. Namsos skal vise seg å lide samme skjebne. Jeg sykler rett til campingplassen et par kilometer øst for byen når jeg ankommer godt utpå ettermiddagen. De små stedene har kort og godt vært mer interessante. Kanskje det har å gjøre med at jeg tilbringer hverdagen i et område med mange mennesker, at jeg derfor er mer nysgjerrig på livet og tilværelsen på mindre steder? Uansett, slik blei det bare.

På turens nest siste dag våkner jeg opp til yr og et skydekke nesten nede på bakken. Jeg skal sykle langs fylkesvei 17 igjen, på veien mellom Namsos og Steinkjer. Forventningene mine om ganske mye trafikk slår til. Det er i grunnen ikke en spesielt trivelig dag de første timene. Tankene mine veksler stadig mellom glede over at jeg snart kommer hjem og vemod over at en suveren tur snart er over. Rundt lunsjtider har det for lengst slutta å regne. Sola er i ferd med å bryte gjennom. Jeg har én post igjen på programmet mitt som jeg lenge har sett fram til, og som jeg syns passer veldig bra som avslutning på turen, nemlig et besøk på et mikrobryggeri.

Et par kilometer etter tettstedet Vellamelen, tar jeg av fra min kjære følgesvenn de siste ukene, fylkesvei 17, for siste gang. Jeg sykler ei snau mil på noen kuperte grusveier før jeg kommer fram til Vestre Elnan gård. Jeg triller sykkelen min inn på tunet, og blir stående å se på utsikten over Beistadfjorden, den innerste fjordarmen til Trondheimsfjorden. Ei lita bikkje danner fortroppen før Haakon Kvam kommer ut på gårdsplassen og ønsker meg velkommen til gården og Ølve på Egge bryggeri. Han byr på et kjærkomment glass saft før han begynner omvisninga. Jeg kjenner jeg burde spist litt også, blodsukkerets varsellamper blinker. Men energipåfyll får vente til seinere. Nå er det øl som gjelder.

Haakon tar meg med ned i kjelleren. Mengder av ferdigtappa halvlitere står på et lite lager. Sjølve produksjonsrommet er ikke stort, rundt tretti-førti kvadratmeter. Han forklarer meg prosessen fra råvarer til ferdig øl. Mens vi går opp til stabburet der jeg skal få smake på ølet, spør jeg hvem Ølve var.

- Ølve bodde på Egge rett utafor Steinkjer rundt år 1000. Han var høvding og leder av hovet på Mære. Innherred var et betydelig maktsentrum på den tida. I 1022 tok Olav den hellige og hans menn livet av Ølve, offisielt på grunn av hans motstand mot kristendommen. Men jeg trur drapet var like mye en maktkamp om hvem som skulle styre, sier Haakon. - Og han het egentlig Olve, men navnet blei uttalt “ølve”. Derfor kaller vi bryggeriet vårt for Ølve på Egge.

Oppe i stabburet setter Haakon fem flasker øl på bordet, en av hver sort de produserer. Det er hovedproduktet Ølve på Egge, det er Sigridøl, Steinkjerøl, Helgenkongen og juleølet Vinterblot. Han jekker opp flaska med Ølve på Egge og skjenker et par desiliter i et glass til meg. Jeg mangler begrepsapparat til å beskrive smaken, men jeg kjenner at det er enormt mye mer smak enn i de masseproduserte merkene vi finner i butikken.

- Hvordan er interessen for slike nisjeprodukter, spør jeg.

- Mitt inntrykk er at interessen for øl er stigende, spesielt blant kokker som begynner å interessere seg for mat og øl på samme måte som mat og vin. Men også blant folk flest opplever vi økt interesse. Vi selger stadig mer til tross for at den eneste markedsføringa vår er jungeltelegrafen.

I 2006 kom den daværende eieren av Ølve på Egge bryggeri og lurte på om Haakon ville kjøpe merket og videreføre produksjonen. Sammen med kona og fire andre par takka han ja, og de deler nå på driftsoppgavene og eierskapet. Ingen tar ut lønn.

- Det var artig å få denne muligheten. Dess mer du jobber med det, dess mer motivert blir du. Fordi jeg har kundekontakten, har jeg kommet i kontakt med enormt mange trivelige folk som ofte er genuint interesserte i øl. Men du må nok være litt idealist for å drive med dette. Du kan ikke starte opp for å bli rik. Du må ha volum for å tjene penger.

Mens Haakon snakker, drikker jeg. Etter Ølve på Egge, prøvde jeg Sigridøl. Nå, godt nede i smaksprøve nummer tre, Steinkjerøl, kjenner jeg at jeg allerede holder på å bli ør i hodet. Å ha sykla åtte mil og å være tørst, sulten og sliten, er forutsigbart nok ikke det aller beste utgangspunktet for å teste ølsorter. Samtidig som jeg drikker, prøver jeg å notere hva Haakon sier. Jeg ser at bokstavene på arket begynner å bli vanskelig å tyde, jeg har problemer med å omformulere tankene mine til spørsmål, og når jeg endelig har det klart for meg hva jeg skal si, så krøller tunga seg i munnen, og ut kommer uartikulerte lyder. Ølet smaker så godt, jeg vil ha mer, men jeg må styre meg. Ellers kommer dette til å utvikle seg til en pinlig seanse. De to siste sortene får jeg prøve seinere.

I 2011 ligger Ølve på Egge bryggeri an til et salg på 6.000 liter øl, en dobling fra året før. De leverer til butikker og restauranter i Midt-Norge, Oslo, Stavanger og litt her og der.

- 6.000 liter er en terskel, det er det maksimale vi kan produsere på dugnad. Enten må vi trappe ned eller så må vi øke produksjonen å begynne å lønne folk. Markedet er der. Jeg ser for meg at vi kommer til å satse.

- Hvordan reagerer de store bryggeriene på at antallet mikrobryggerier øker?

- De er positive. Vi tar ikke noe av markedet, det vi selger er helt ubetydelig i den store sammenhengen. Samtidig er vi i mikrobryggeriene ølambassadører. Med oss har mangfoldet som var borte i mange år, kommet tilbake.

Alkoholavgifta på øl utgjør en drøy tier per halvliter. Haakon ønsker seg bedre rammevilkår.

- Politikken i dag er mer til hinder enn det blir lagt til rette. Jeg ønsker meg et avgiftsfritak på for eksempel de første 10.000 literne. For de store bryggeriene er dette en dråpe i havet. For oss småprodusenter utgjør dette en stor forskjell. Kan vi beholde disse pengene sjøl, gir det oss muligheten til å lønne en person på heltid.

Det er lov å håpe, tenker jeg. Men mikrobryggeriene har en formidabel motstander i alle antialkoholorganisasjonene. Jeg ser for meg at de kommer til å snakke om den negative signaleffekten av et slikt vedtak, og at de kommer til å gjøre en liten sak som dette, som neppe har praktisk innvirkning på det norske alkoholkonsumet, til et følelsesbasert spørsmål om moral.  Min tilmålte tid med Haakon er ute. Han skal av gårde på et møte for å snakke om nettopp ølbrygging. Han sender med meg flere smaksprøver. Blid og fornøyd sykler jeg noen få kilometer videre til Hoøya. Her slår jeg opp teltet for siste gang på turen.

***

Sommerkvelden er varm og mild. Etter middagen setter jeg meg ned i fjæresteinene. Planen er å mimre om og oppsummere turen, få luka vekk det siste av ugress i sjela. Det går ikke helt som planlagt. Jeg er ikke i det ettertenksomme hjørnet, jeg er ikke til stede her og nå. Jeg blar i notatene mine, kikker på bildene i kameraet, men ingenting hjelper. I tankene er jeg allerede hjemme.

Jeg står opp tidlig den siste morgenen, spiser noen brødskiver og drikker en kopp te, mens jeg lar vemodet dominere følelsene. Jeg rydder soveposen og sakene mine, river teltet og gjør klar sykkelen, uten egentlig å tenke over hva jeg gjør. Etter en måned på tur går det meste av slike rutiner på autopilot. Jeg kjenner en djup glede i at jeg har tilpassa meg turtilværelsen, at jeg nyter det enkle turlivet.

Det er ikke mer enn rundt ei mil til Steinkjer, turens endestasjon. Jeg sykler over Egge der Ølve regjerte. På toppen skuer jeg utover Nord-Trøndelags hovedstad. Jeg ruller gjennom stille sentrumsgater. Butikkene har ikke åpna ennå. Byen er i feriemodus. Til og med på togstasjonen er det nesten fritt for folkeliv. En måned med langsom tid og langsom sykling er over.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.