En sjenerøs Olav Duun-entusiast på Jøa lar meg overnatte på gården, tar meg med på tur og leser høyt for meg fra Juvikfolket.

<Du leser nå kap. 16 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

Noe av det mest spennende med å reise, er å komme i kontakt med mennesker som bor langs reiseruta, og aller helst få komme hjem til dem, se hvordan de bor, hvordan de trives på hjemstedet sitt, få høre om livene deres. Nettstedet couchsurfing.org er en arena der reisende kan finne og treffe mennesker som syns det er hyggelig å få reisende på besøk. Noen uker før jeg dro, søkte jeg opp potensielle vertskap på denne nettjenesten. Det er ikke så veldig mange langs Kystriksveien som har registrert seg, men jeg fant noen aktuelle. På Jøa likte jeg godt profilen til ekteparet Bjørg Tingstad og Torgeir Strøm. Jeg sendte dem en forespørsel om jeg kunne komme på besøk og bli over ei natt, og fikk raskt svar om at jeg var velkommen. Dialogen i forkant av besøket mitt hadde jeg med Bjørg. Når jeg kommer er hun imidlertid bortreist.

Jeg går av hurtigbåten på Seierstad på Jøa. Ingen Torgeir er å se. Jeg setter meg på en benk og venter. Noen få minutter seinere kommer han kjørende. Vi hilser. Håndtrykket hans er fast, framtoninga er mild. Han ønsker meg velkommen og beklager forsinkelsen. Han er med i ei forening som pusser opp barndomshjemmet til Olav Duun. Nå kommer han rett fra dugnadsarbeid. 

Gården til Torgeir og Bjørg ligger fem kilometer unna. Vi lemper all bagasjen min inn i bilen hans, så sykler jeg etter. Dyrka mark brer seg utover, fjellas former er mjuke. Øya har en rekke småveier, der de fleste ser ut til å være skilta som sykkelveier. Slikt kan jeg like. Jeg er både våt og svett når jeg kommer fram. Fem minutter etterpå står jeg i dusjen og kjenner det varme vannet sildre nedover kroppen. Når jeg litt etter entrer kjøkkenet, er Torgeir allerede i gang med å stelle i stand fiskeboller til middag. Han forteller at han er lærer på ungdomskolen på øya. Fram til 2004 dreiv han gården samtidig. Da solgte han melkekvoten og åkeren til naboen. Ingen av de fire barna hans, som nå er i alderen tjueen til tretti år, hadde noe sterkt ønske om å overta drifta. Sjøl vokste Torgeir opp på gården. Ja, han er til og med født på loftet. Fra kjøkkenvinduet er det utsikt til nabogårdene og ei lita vik i fjorden. Hadde tomta ligget i Asker, hadde nok markedsverdien på eiendommen vært flere titalls millioner kroner.

Vi inntar fiskebollene foran tv-skjermen. De norske fotballjentene får rundjuling av mer atletiske brasilianere. Torgeir er ikke mer interessert enn at det går an å snakke om andre temaer samtidig. Jeg vil høre mer om Jøa og kommunen Fosnes. Den store politiske saken er ønsket om fastlandsforbindelse, ei bru som er kostnadsberegna til rundt 700 millioner kroner. Nå pågår det politiske arbeidet med å få brua inn på fylkets handlingsplan for perioden 2014-19. Om lag 650 innbyggere bor i Fosnes kommune, de fleste på Jøa. I 1950 bodde over 1.100 mennesker i kommunen. Regionsenteret Namsos ligger trettifem kilometer unna. Ei bru ville korta ned reisetida betraktelig, og vært et viktig bidrag til å stanse fraflyttinga, trur Torgeir. Han forteller at kona Bjørg er ordfører i kommunen. Kampen for brua var den viktigste enkeltårsaken til at hun søkte vervet. Sjøl har Torgeir fjorten år bak seg i kommunestyret, men sitter ikke der nå lenger. Han har fortsatt et sterkt engasjement for lokalmiljøet. I tillegg til å være nestleder i Olav Dunn Stiftinga i Namdalen, er han leder i idrettslaget på Jøa.

- Skal det være noe aktivitet i små lokalsamfunn, må vi skape den sjøl, sier han. - Vi har et veldig aktivt kulturliv og idrettslag. Jeg er opptatt av at vi som bor her, skal ha det bra og trives.

På senga leser jeg de siste kapitlene i Medmenneske. Det er en overdrivelse å si at det går bra til slutt. Ragnhild har slått ihjel den ufordragelige svigerfaren sin. Forholdet til ektemannen Håkon blir sjølsagt vanskelig. Hun kunne nok sluppet unna, men klarer ikke å leve med handlinga hun har gjort uten å ta sin straff. Hun melder seg sjøl, og ender i fengsel. Jeg liker boka, og forstår hvorfor Duun er en forfatter som fortsatt blir lest mer enn sytti år etter at han døde. Nå er jeg også forberedt til morgendagen. Torgeir skal ta meg med på Duun-ekskursjon.

***

Første post på programmet denne mandag formiddagen er å besøke Duuns barndomshjem. Torgeir og de andre Duun-entusiastene har lagt ned et formidabelt arbeid. Sjølve huset er flytta noen titalls meter vekk fra dagens gårdstun. Inni har de tilstreba å gjøre hjemmet så likt som mulig slik det var da Duun bodde der. Originale møbler er spora opp og flytta hit. Veggene er malt i de opprinnelige fargene. Hjemmet er sparsomt innreda og bærer preg av nøysomhet. I dette huset bodde Duun til han var tjuefem år. Da flytta han til Levanger og begynte på lærerskolen. Jeg går opp i andre etasje, og inn på rommet hans. Utsikten gjennom vinduet er kjernen i hans diktning: Gårder, kirka, de små fjella, og aller ytterst det berykta havstykket Folda. Området vi kan se ut av vinduet danner grunnlaget for handlinga i flere av romanene hans.

- Rommet er ikke forandra i det hele tatt. Her er det ikke slått inn en ny spiker. Vi har kun fjerna et vegg-til-vegg-teppe, sier Torgeir.

Gulvet er skeivt. Veggene er uten maling. Foran vinduet står et lite skrivebord og en blå pinnestol. I et hjørne står Duuns reisekiste, i motsatt hjørne en rød kommode. En kort, rødmalt skuvseng, forresten et herlig trønderuttrykk, tar mye av gulvplassen. Duun var visst ikke mer enn 1,66 meter på sesjon. På veggen henger noen finklær fra hans voksne periode. I dette rommet skrev han sine første tekster, tekster som seinere skulle bli romaner, romaner så gode at han flere ganger blei nominert til Nobelprisen i litteratur. Han fikk den imidlertid aldri. Nærmest var han i 1925 da iren George Bernard Shaw fikk en stemme mer. Rommet til Duun står i skarp kontrast til det såkalte emissærrommet over gangen. Emissærene var omreisende legmannspredikanter. Når de en sjelden gang kom på besøk, skulle de tydeligvis få den beste forpleining. Rommet er dobbelt så stort, har fint malte tak, vegger og gulv.

- Olav Duun var en god observatør. Han satt og hørte på historier. Han var mer en lytter enn en deltaker. Det var veldig bra at han blei her på Jøa helt til han var tjuefem. Slik fikk han noen flere år på sjøen og på gården der han samla historier, sier Torgeir.

Jeg spør Torgeir hva Duun har betydd for han.

- De åtte åra jeg gikk på skole på Jøa i barndommen, hørte jeg ikke et ord om Duun. Jeg begynte å lese Duun mens jeg gikk på lærerskolen og hadde bestemt meg for å flytte hjem. Han hjalp meg tilbake så å si. Ved å lese tekstene hans fikk jeg sterkere tilknytning til Jøa, til naturen. For meg var det identitetsskapende å lese Duun.

Engasjementet for Duun har bare tiltatt med åra. Derfor har han brukt mye av fritida si de siste åra for å sette i stand barndomshjemmet, og bidratt til å gjøre det tilgjengelig for turister og fastboende.

- Det er på tide at vi blir stolte av Duun.

Fra kommunesenteret Dun, hvor barndomshjemmet til Olav Duun ligger, kjører vi noen kilometer vestover ut mot fjorden, og parkerer på Brakstad. Derfra vandrer vi rundt tjue minutter, gjennom bjørkeskog, over heier og glatte berg, til Brakstadaunet. Torgeir har tatt meg med til et gårdsbruk som lå her før i tida. Nå ligger ei hytte her. De fleste spora etter gårdsdrift er borte. Men tuntreet står her fortsatt. Ei knekt grein danner en naturlig benk. Vi setter oss ned. Det er overskya, men oppholdsvær, tretten-fjorten grader og litt vind. Fjæresteinene i en liten fjordarm ligger hundre meter unna og vi har utsikt mot fjella på Otterøy i sør. Torgeir finner fram boka I eventyre fra sekken, fjerde bind av i alt seks om Juvikfolket. Romanserien regnes som Duuns gjennombrudd. Torgeir leser høyt fra bokas innledning. Handlinga i åpningsscenen utspiller seg i det området vi befinner oss i.

Sju år gamle Odin vandrer sammen med mora si Elen. De er på vei til gården til Bendek og Gurianna på Kjelvik, der Odin fra nå av skal bo. Det er ikke lenger plass til han hjemme. Odin er i godt humør tross den dramatiske begivenheten i et lite barns liv. Elen går og grunner på hva det er hun gjør og valget hun har tatt om å sette bort Odin. Denne scenen introduserer Odin, som er hovedpersonen i de tre siste bindene om Juvikfolket.

Vi har ikke tid til å bli her så lenge. Torgeir har en intervjuavtale med Adresseavisen. De skal lage en reportasje om problemene som oppstår når det blir færre mennesker på Jøa. I kraft av å være leder i idrettslaget skal Torgeir snakke om at det blir stadig vanskeligere å stille lag i lagidrettene når barnekulla blir mindre og mindre. På idrettsplassen ved skolen tar vi avskjed. Jeg får låne bilen hans og kjører hjem til gården, låser meg inn i huset til en mann jeg for et døgn siden ikke visste hvem var, og finner meg på hans oppfordring litt lunsj i brødskuffa og kjøleskapet før jeg gjør meg klar til å dra videre. Når jeg sykler til fergeleiet, kjenner jeg en stor glede i å bli vist en slik tillit, og tenker at den store tilliten nordmenn flest har til hverandre, er en av de aller beste egenskapene ved landet vårt.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.