Svartisen puster meg kaldt i nakken, jeg opplever total stillhet og treffer en sjarmerende skyssbåtkaptein.

<Du leser nå kap. 4 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

Etter møtet med Anne sykler jeg innover Bjærangsfjorden. Et par dager tidligere leste jeg i lokalavisa at yrkessjåførene i området har tatt initiativ til å få rusta opp veien. Nå er det lovet bevilgninger. Veien er smal, svingete og generelt i ganske dårlig forfatning. Jeg kan godt forstå at å kjøre buss og lastebil her, spesielt vinterstid, ikke er noen drømmejobb, og i særdeleshet ikke ambulanse i utrykning. På sykkel en gyllen sommerdag er den imidlertid mer enn bra nok. Bebyggelsen langs fjorden er spredt. Rosa sengetøy på et tørkestativ blafrer i vinden utafor et eternitthus. Hos naboen henger strietepper til lufting. Verandadører står åpne og slipper sommeren inn i husa. Et lite stykke lukter det stramt. En bonde har gjødsla åkeren sin. Slikt hører med på et sted der matproduksjon foregår, verdens viktigste jobb.

Innerst i fjorden lunsjer jeg i et slitent, grønt busskur i glassfiber. Det er godt å sitte på en benk i ly for sola og vinden. Mens jeg spiser brødskivene, kikker jeg på skribleriene og tegningene på skuret. En penis i giv akt pryder utsida. Navnet til ei viss Sigrid Marie er skrevet mange ganger, en gang inni et hjerte med teksten Sigrid Marie + Pia. Kanskje ikke helt uproblematisk i ei lita grend, tenker jeg fordomsfullt. En annen har vært i det poetiske hjørnet:

En venn kan man ha
En venn kan man få
En venn kan man miste,
og da vil hjertet briste!

Skolebussen stanser. En guttunge i tiårsalderen hopper av, titter på sykkelen min og spør:

- Har du sykla langt?
- Fra Bodø.
- Oj, svarer han, før han plukker med seg sin egen sykkel og tråkker hjemover.

Idet jeg forlater hula mi, ser jeg at skjæra som har sittet siklende i treet ved siden av og betrakta meg i måltidet, raskt er på plass for å se om det blei igjen noen godsaker.

***

Etter at Bjærangsfjorden er et tilbakelagt kapittel, fortsetter jeg innover Holandsfjorden. Når jeg nærmer meg Holand, dukker Engabreen opp på den andre sida av fjorden. Isbreen ser svær og mektig ut der den slynger seg fra fjellet og ned mot havet i et bredt dalføre. Fra Holand blir jeg med en liten skyssbåt over fjorden til Engen. Ti-femten andre turister er også med. Bare jeg er under femti. Muligens tilfeldig, eller kanskje ikke isbreer har den helt store tiltrekningskrafta på ungdommen? Engabreen er en brearm fra mer kjente Svartisen, som gjerne omtales som Norges nest største isbre, sjøl om den i realiteten er to breer. For hundre år siden lå Engabreens tunge nesten nede i fjæresteinene. I perioden 1930-50 trakk den seg mer enn to kilometer tilbake, leser jeg på et skilt. I dag leder en tre kilometer lang grusvei innover mot breens tungespiss. Dvergbjørka har slått seg opp tett i tett etter at isen har trukket seg tilbake. Jeg tar en kort rast utafor Brestua. Kafeen, som er stengt for dagen, ligger der som et vitnesbyrd over menneskenes optimisme. Tydeligvis ingen som har trua på at breen igjen vil vokse seg større. Jeg sykler så langt veien går. Derfra følger jeg den merka stien oppover blankskurt fjell mot den gråblå breen. Det er for farlig å gå helt inntil den, men jeg kan likevel føle den. På hundre meters hold kan jeg kjenne at den er en levende organisme, at dette egentlig er vann i svært langsom bevegelse. Jeg kjenner at den puster et kaldt gufs nedover dalen. Den knirker og knaker en gang i blant, ellers er den taus. Et fargeskille lenger opp i fjellsida viser med all tydelighet hvor stor breen en gang har vært. Mens jeg går nedover mot sykkelen, tenker jeg på hvor flott det er at slike naturbaserte attraksjoner er gratis og fritt tilgjengelig. Det er slett ikke så sjølsagt som det kanskje kan høres ut. Flere turister jeg har kommet i snakk med, har uttrykt skuffelse over å måtte betale for å få tilgang til Nordkapp-platået. Jeg har også ved flere anledninger andre steder i verden opplevd å måtte betale for å se naturattraksjoner.

Jeg bestemmer meg for å bli på Engen i natt, og finner en nydelig teltplass helt nede ved fjorden. Når den siste turen med skyssbåten har gått for kvelden, blir det helt stille. Det bor fortsatt noen sjeler i husa her i den veiløse bygda, men lage lyd, det gjør de ikke. Stillhet er en egenskap mange trakter etter. Undersøkelser viser at de fleste som bedriver friluftsliv søker etter naturens stillhet og ro. Mange utenlandske turister velger Norge for å oppleve roen. Samtidig er stille områder under press. Utbygging av veier og boligområder, kraftlinjer og vindmøller, flere biler og motorisert ferdsel i utmark truer naturens stillhet. Men på Engen er det stille. Jeg opplever noe så sjeldent som en kveld der menneskeskapte lyder er helt fraværende.

Neste morgen blir jeg igjen liggende å lytte noen minutter før jeg kjemper meg ut av soveposen. Når jeg hører ordentlig etter, er det faktisk et ganske så sammensatt lydbilde. Aller nærmest surrer ei flue rundt teltet. Noen fuglearter piper, synger og snakker i nærheten. Kråka og måka klarer jeg å identifisere. Lenger unna hører jeg en gjøks repeterende koko, en lyd jeg har hørt ofte på turen hittil. Ei ku rauter, også det et stykke unna. Det svake underliggende bakgrunnssuset er lyden av elva fra breen. Vanligvis ville vinden som river i teltduken og vegetasjonen vært en del av lydbildet. I dag er vinden tyst. De naturlige lydene blir avbrutt av skyssbåtens tøffing, som har med seg dagens første last turister. På tide å stå opp.

Mens jeg sitter og spiser frokost utafor teltet, kommer en større turistbåt inn fjorden. Jeg ser den naturlig nok på lang avstand. Mer pussig er det at jeg også hører den flere kilometer unna. Og det er ikke motoren jeg hører. De spiller nasjonalromantisk musikk, samt at en guide peprer turistene om bord med en kontinuerlig ordstrøm på flere språk. Rett før båten legger til, kommer en buss ned til kaia. I mitt sarkastiske sinn tenker jeg at det nok kan bli langt å gå den ene kilometeren opp til Brekroa og neste bordsetning for det jeg trur er cruiseturister. Jeg må heldigvis bite i meg den sarkasmen. De fleste tar beina fatt og labber innover mot breen. I rettferdighetens navn syns jeg det er flott at folk som ikke kan gå, også kan få naturopplevelser slik som nærkontakt med en bre er. Mens jeg venter på min egen skyssbåt, slår jeg av en prat med maskinisten på turistbåten, som bærer navnet Alfa. Jeg glemmer å spørre om navnet hans, men han forteller at han bor i Bodø og at han har levd et langt liv på havet i hele verden, primært på kjemikalietankere. Han er egentlig pensjonert, men jobber litt innimellom likevel. Kraftige fingre og armer vitner om at han har vært vant til å ta i et tak. Noen skittflekker på skjorta under en ellers fin uniform tyder på at det kanskje fortsatt er et og annet praktisk å fikse om bord, sjøl om han gir uttrykk for at alt er automatisert og går av seg sjøl nå til dags. Turistene de har med seg inn hit til Engabreen kommer fra Hurtigruten på vei nordover. I dag er det full båt, det vil si hundre personer. Han sier det normalt er veldig få nordmenn som blir med på disse sightseeing-turene. Det er flest tyskere og nederlendere, samt en del briter og andre europeere. Et viktig utviklingstrekk er at kinesere blir et mer og mer vanlig syn om bord, uten at han har noen formening om hva slags konsekvenser det innebærer.

Jan Åge Engen kjører skyssbåten Isprins. Han har på et par knalltøffe RayBan pilotbriller. Tennene hans sitter ikke like rett og tett som på modellene som preger motemagasinene, men gliset er desto bredere. Jeg er den eneste passasjeren som skal bli med på returen over fjorden så tidlig på formiddagen. Han forteller at han har bodd mesteparten av livet på Engen. Nå bor han sammen med kona. Mora hans på åtti bor også i en egen del av huset. I tillegg til de tre, holder fem mennesker fortsatt til i bygda.

- Hva er så bra med Engen, spør jeg.
- Det var her jeg vokste opp. Hvorfor skulle jeg flytte noen andre steder, spør han tilbake.

Jeg blir svar skyldig. Nei, hvorfor skulle han det? Også Jan Åge forteller om et liv på sjøen. Etter å ha vært ute på de store hav, flytta han hjem og begynte å kjøre skyssbåt i fjæresteinene, som han sier det, da det kom unger til verden. Han forteller at familien bodde noen år i bygda Halsa, en ti-tolv kilometer fra Holand, men det blei så upraktisk når jobben hans var å kjøre skyssbåten. Vi prater mer om livet på Engen, og at det ikke er så enkelt å skape seg et levebrød her. Han penser samtalen inn på en nabo som fortsatt driver med sau og storfe. Jan Åge er oppgitt over at det ikke er lov å slakte på gårdene lenger, sjøl ikke i nødstilfeller.

- Dette har vi drevet med på norske gårder i alle tider, sier han.
- Det er ikke bare solskinnshistorier som kommer fra slakteriene og dyretransportørene heller, fyrer jeg oppunder.
- Nettopp, sukker han oppgitt.

Det slår meg hvor uendelig langt det kan være fra byråkratiets regelverksutformere i hovedstaden til folk i distriktene som må forholde seg til reglene, ikke bare i fysisk avstand, men også i virkelighetsforståelse. Faglig kunnskap og forskning frontkolliderer med praktisk kunnskap og pragmatisme, en kamp jeg har en følelse av at byråkratene og kontrollapparatet oftest vinner.

I styrhuset på båten ligger et solid kamerahus med et kraftig teleobjektiv. Jeg peker på det og spør hva han fotograferer.

- Jeg liker å ta bilder av ørna. Men det er så vanskelig å fange han. Utstyret er bra. Det er verre med han bak kameraet, sier han og gliser bredt.

***

Jeg sykler hele dagen med tankene som eneste følgesvenn. Knapt et hus er å se på flere mil. Menneskene jeg ser, sitter i bilene som passerer meg. Jeg studerer detaljene i fjellsidene, lar meg begeistre av tusen meter høye fjell som rammer inn fjordene. Sola råder på himmelen også i dag. Det er godt å være til, godt å bevege seg langsomt framover.

På fergeleiet på Jektvik må jeg vente en time på båten til Kilboghamn. Jeg finner fram stanga. To ganger har jeg på solide fisker, men de glipper. På tredje forsøk stemmer alt. Noen turister applauderer idet jeg drar opp en sei på godt over kiloen. Mer skal ikke til før jeg føler meg stolt. Klokka blir nesten ti før jeg spiser salt sei til middag på campingplassen på Haugland. 

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.