Intro: I vinter tok jeg kontakt med lokalavisa mi, Trønderbladet på Melhus, og spurte om de var interessert i lokalt turstoff. Det var de. Slik kunne jeg kombinere mine to ambisjoner for året: Dra mer på tur i nærområdet og å skrive mer om å være på tur.

Denne reportasjen handler om en sykkeltur, stort sett innafor kommunegrensene, med egen ytterdør som start- og endepunkt. Den sto på trykk i avisa 5. juni.

Tour de Melhus

En tre dager lang sykkeltur i Melhus og omegn.

- Skal vi bare sykle en tur i nærområdet isteden da? spør jeg.

Frank Egil Holm og jeg har fått innvilga noen fridager i slutten av mai for å dra på tur. Vi har planlagt en fottur i traktene fra Samsjøen til Vassfjellet, men en latterlig snørik vinter gjør at snøgrensa fortsatt ligger så lavt som 300 meter. Derfor er det utelukket å bevege seg i skogene til fots. Men veiene er snøfrie.

- Jepp, strålende forslag, svarer Frank Egil.

Jeg snekrer sammen ei lokal rute på 12-13 mil med to overnattinger underveis. Frank Egil døper den til Tour de Melhus. Vi har ingen rekorder vi skal slå, vi skal bare kose oss på tur i nærområdet.

Vi setter kurs for Hølonda

Onsdag ettermiddag legger vi av gårde fra Gimse, der vi bor, i retning Hølonda. Snart har vi Ånøya på venstre hånd, som ligger der så blank og lyseblå, omtrent som himmelen. Vi låner noen kilometer vei av Skaun kommune, før vi stopper på Korsvegen Coop Marked og kjøper sjokolade og bringebærdrops.

Etter pausen fortsetter vi på Jåravegen, som stiger jevnt og trutt i flere kilometer. Om vi var i tvil om en fottur ville latt seg gjennomføre, blir vi helt sikre nå. På det høyeste punktet er vi drøyt 300 meter over havet, og snøen ligger fortsatt som ei dyne over landskapet, stedvis halvmeteren djup, og følgelig helt uframkommelig til fots. Jo, å sykle var et klokt valg.

Vi har siktet oss inn på å overnatte på Svorksjøen camping. Vi har fått med oss at den gikk konkurs i fjor, og er usikre på om det er folk der. Men når vi ankommer er det ikke en levende sjel å se. Vi har den store, fine stranda helt for oss sjøl. Det er ikke til å tro. Vi vurderer en kort stund om vi kan være her, og kommer til at det må være greit.

Vi spenner kjapt opp tarpen vår, et slags halvt telt, og pakker ut sakene. Sola står fortsatt høyt over åsene i vest, sjøl om klokka viser kveld. Ikke en lyd er å høre. Frank Egil fisker fram et par øl fra veskene. Det bobler inni meg, jeg klarer ikke la være å le. Det er overrumplende fint.

- Folk reiser halve jorda rundt for å se vakre solnedganger, og så har vi en sånn en som dette rett borti nabolaget, sier jeg, mens vi skåler.

En lang, rolig morgen ved Svorksjøen

Ei hinne med is ligger på vannet nært land neste morgen. Vi har tatt med vintersoveposene og berger bra gjennom den kalde natta. Noe av det jeg liker best med å være ute, er lange morgener i fin natur. Drikke kaffe. Steke noen ostesmørbrød. Prate om stort og smått, viktig og uviktig, seriøst og tull. Bare være til. Klokka blir nærmere halv ett før vi setter oss på syklene. Varmen er i ferd med å bli av typen sommer. Vi smører oss inn med solkrem før vi drar.

- Hvordan er formen i dag? spør jeg når vi er i gang.
- Bra. Men litt skallebank, svarer Frank Egil.
- Ble det et par slurker rødvin for mye?
- Antakelig.

Men det gjør ikke så mye. Vi triller rolig gjennom Gåsbakken, tar en liten avstikker noen kilometer på Sørbygdvegen, en grusvei som heldigvis er tørr og fin. Vi ser skiltet til Hotell Norge, en liten bygning som fungerte som skjulested for norske sabotører under andre verdenskrig, men velger å ha den til gode. Vi tar en kort pust i bakken på Kvennabakken skistadion før vi ruller videre. En stor utsikt over mye av Gauldalen åpner seg når vi nærmer oss Hovin.

Fra Hovin sykler vi videre mot Støren på vestsida av elva. Vi triller forbi Gamle Hovin landhandel, det tidligere midtpunktet i bygda, som nå drives videre av entusiastiske lokalpatrioter. Midt på veggen i andre etasje er et merke som markerer hvor høyt storflommen i 1940 gikk.

Pizza på Støren

Etter en halv time på fredelige grusveier er vi på Støren, sultne og tørste. Vi slår oss til utendørs på første og beste mulighet, Torino pizzeria. Mellom uteserveringa og det stupbratte berget noen meter unna, har stedsplanleggerne akkurat klart å klemme inn en vei. En og annen bil ruller forbi. Ellers er det stille. Jeg bestiller pizza og to halvlitere.

- Åhh. Dæven det var godt, utbryter Frank Egil euforisk etter den første slurken, og følger opp med ei lekse etter å ha smakt på pizzaen:

- Det jeg får her, er mye bedre enn på Credo. Jeg syns det er spennende med nye smaker, for all del, men nå trengte jeg salt pizza og iskaldt øl.

Glisene våre går nesten helt rundt. Vi kappes om å fryde oss mest.

- Om vi hadde dratt på sykkeltur til Toscana og sittet på en lokal pizzarestaurant i en landsby med noen hakk mer tiltalende arkitektur enn Støren, så hadde ikke gleden nødvendigvis vært noe større, sier jeg. Frank Egil nikker.

En pussig ting med å være på tur, er at belønninger du gir deg sjøl føles helt utrolig fortjent. Vi har syklet 33 kilometer fra Svorksjøen til Støren, stort sett nedover og flatt. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, klarer jeg ikke å få innsatsen til å fortone seg som en stor prestasjon. Likevel føles det å få servert pizza og kald drikke omtrent like fortjent som om jeg på egen hånd skulle ha reddet menneskeheten fra tredje verdenskrig, eventuelt å ha funnet opp en vaksine for en viss pandemi.

Vi runder av med is, kaffe og vann til dessert. Stappmette drar vi nordover, samme vei mot Hovin som vi kom. Deretter fortsetter vi videre på vestsida av elva mot Lundamo og Kvål på fine grusveier. Vi sykler gjennom gårdstun, noen nye og noen gamle, noen velholdte og noen forfalne. Flere ser verneverdige ut. Vi begynner å bli småslitne, men livet på tur i Gauldalen er helt framifrå.

- Med unntak av grussløyfa på Gåsbakken har jeg syklet alle disse veiene før, men da med et annet formål; fart og trening. Det er nesten sjokkerende hvor mye mer detaljer man får med seg på en sånn tur som dette, sier Frank Egil når vi tar en liten rast på trappa ved gamle Valdum skole.

Camping ved Gaula

Vi har sett oss ut et sted å campe nede ved Gaula, i skogen bak Hofstad industriområde. Når vi kommer dit, er det mye rot og rask der, i tillegg til en utrangert campingvogn. Vi legger oss til slik at rasket havner bak oss, altså ute av syne og følgelig ute av sinn. Og noe av skrotet kan vi faktisk bruke. En sliten tresofa og en like slitent bord, ligger henslengt. Vi setter det fint opp ved elvebredden. Brått har vi verdens lekreste, lille salong, med livet i og på elva som underholdning.

På slutten av dagens etappe skulle vi en kort tur innom Frank Egils svigerforeldre på Skjerdingstad for å fylle opp vannflaskene. Der ble vi tilbudt is, kaffe, brus og banan. Pizzaen på Støren sitter fortsatt i, og med nylig ekstra påfyll orker vi verken å tilberede eller spise den planlagte middagen.

- Det holder meg øl og potetgull for meg, fastslår Frank Egil, og finner fram noe kruttsterkt, bekmørkt fra Hogna Brygg på Singsås. Verden er fullkommen.

Mens vi sitter der ved elva, slår det meg at jeg er en heldig faen. Heldig som har råd og anledning til at turer kan fylle en god del av livet mitt. Heldig som har mange gode kamerater og familie å dra på tur med. Heldig som syns at det å sitte ved en stille elvebredd en kveld og se på vannet og trærne og drikke godt øl er noe av det mest meningsfulle du kan gjøre. Heldig som har fin natur i nabolaget.

Ved veis ende på Øysand

Natta blir atskillig varmere enn den forrige. Vi våkner uthvilte, og er så sprø og impulsive at gårsdagens planlagte middag blir dagens frokost. Noen ender dykker etter mat i elva. Frank Egil konfererer med Google og får til svar at det er laksand vi ser. Han leser høyt fra et av treffene: “Det er en opplevelse å sitte ved ei elv å se den arbeide seg rutinert og sikkert oppover elvestryket med stadige dykk på jakt etter fisk.” Det er lett å være enig. Om noen dager er lakseseongen i gang og laksendene må dele elva med fiskerne.

Frank Egil setter på Ry Cooders låt Paris, Texas. Sjøl om vi knapt er tre kilometer i luftlinje hjemmefra, føles det brått som om denne elvebredden kunne vært hvor som helst i verden. Et øyeblikk føles det som vi er på langtur.

Vi bryter ut av fortryllelsen, pakker sammen utstyret og fortsetter nordover. Nord for sentrum av Melhus, i retning Klett, er vi klare for å prøve litt halvrøff sykling på kjerreveiene langs Gaula tross at vi har voksen oppakning på syklene. Sola steiker. Refleksene glitrer i elva. Dette går virkelig an. Igjen.

Vi ender opp på Øysand. Her slutter Gaula og Gauldalen. Vi kjøper kaffe og kake i kiosken. Vinden er hard, men vi finner oss en solfylt plass i le av vinden ute. Vi kikker på bølgene på fjorden. Toppene i Orkland har fortsatt rikelig med snø.

Jeg er glad, mest fordi det har vært en strålende tur, men også fordi turen har vært en bekreftelse på at de grommeste turopplevelser like gjerne kan skje i nærområdet. Wow-faktoren på naturen i Gauldalen er forholdsvis lav sammenliknet med mange andre steder. Men jammen kan det være bra rett rundt utafor ytterdøra også. Superlativene sitter langt inne hos trønderne. Men etter et drøyt i tiår i Trøndelag har jeg lært meg det største av dem alle: Gauldalen, du er ikke så verst.

Turtips:

Er tre dager for lenge å sykle, er Støren-Melhus (eller motsatt vei) en særs vakker dagstur på sykkel for nesten alle, i alle fall på godværsdager. Toget går fra Melhus til Støren flere ganger daglig, og det er stort sett plass til en sykkel eller to. Rulleturen slakt nedover på vestsida av elva er lett, vakker og nesten bilfri. Tilgang til mat og drikke på Hovin, Lundamo og Kvål.

Lurer du på hvordan du planlegger og gjennomfører din egen langtur på sykkel? Sjekk ut mine praktiske råd og tips.

Les også: Til fots fra Trondheim til Melhus

Ruta vi syklet