Jeg er heldig. Rett bak huset har jeg en skog. Skogen er svært viktig for meg, og for mange andre som bor i nærheten. I fjor blei den mindre. Vil den krympe mer?

Jeg anslår arealet til å være rundt én kvadratkilometer, omtrent som en stor hundremeterskog. En drøy halvtime tar det meg å gå rundt den langs stiene. Jeg veit ikke en gang om den vesle skogen har et navn. Tross den beskjedne utstrekningen har skogen mye å by på. Her er flere bålplasser, noen fine teltplasser, naturlige og mye brukte lekeplasser for flere barnehager og skoler, utsikt mot Gauldalen og Vassfjellet, en trimboks der du kan skrive navnet ditt i ei bok, stier på kryss og tvers, flere typer skog og natur og variert dyreliv.

Nærskogen har ikke store områder uten stier, men beveger du deg vekk fra de oppgåtte tråkkene, havner du fort inn i en eventyrverden. Da finner du små lommer med gamle trær, noen ordentlige rotvelt, helt eller halvveis nedbrutt av sopp og lav. Elgen ser jeg oftere fra stuevinduet enn ute i skogen, men visittkortet er desto vanligere. Ekorn trives godt, ser det ut til. Jeg ser dem i hvert fall ofte. Fuglekvitter overdøver ofte lyden fra bilveiene i nærhetene.

Velta trær egner seg for lek og balansetrening.

Den viktigste kvadratkilometeren

Ifølge Kartverket er størrelsen på kongeriket Norge 385.207 kvadratkilometer. Jeg tror denne ene kvadratkilometeren skog må være den viktigste. For meg. Du har kanskje en annen tilsvarende viktig kvadratkilometer?

Fra jeg har lukka ytterdøra til jeg er godt inne i skogen, bruker jeg to minutter. Jeg trenger ikke sette meg i bilen. Terskelen for å ta meg en kjapp skogtur er lav. Det har veldig stor verdi.

Og kanskje det aller viktigste med en liten skog bak huset: Flere ganger i uka kommer jeg lett i kontakt med natur, jeg finner ro, et sted å reflektere og bearbeide, et sted der tankene kan vandre, et sted der jeg kan holde meg i form fysisk og mentalt.

Frykten for at skogen forsvinner

I fjor vår var jeg på en av mine vanlige runder i skogen. Det var en stund siden jeg hadde vært der sist. Snøen hadde nettopp gått. Da jeg nærma meg sørenden, var en stor bit av skogen borte, anslagsvis 20-25 prosent av hele skogen. Hogd ned, jevna med jorda, tømmeret var frakta vekk. Bare stubbene sto igjen. Den vidunderlige nærskogen var plutselig blitt litt mindre. Sjelden har jeg blitt så trist.

Jeg begynte å se på resten av skogen med nye øyne. Kan den også bli hogd? Svaret er antakelig ja. Deler av skogen har trær som ser ut som de har passelig størrelse og alder for hogst. Mosegrodde stubber vitner om at skogen har vært hogd her for noen tiår siden.

Kan jeg betale for å beholde nærskogen?

Etter hvert begynte jeg å undre meg på hva grunneieren tjente på tømmeret. Kan det ha vært særlig mye? Tømmeret lå stabla på et jorde like ved. Det var ikke store mengder. Det må også ha kosta mye å ta ned tømmeret. Når jeg googler prisen på tømmer, ser jeg den varierer ganske mye. 400 kr per kubikkmeter ser ut til å være i nærheten av gjennomsnittet for de siste to åra. Er noen få titusener i inntekt realistisk for skogteigen som blei hogd i fjor?

Et tankeeksperiment: Hvor mye ville jeg vært villig til å betale for at skogen skulle fått stå? 100 kroner, 1000 kroner, 10.000 kroner? Jeg veit ikke, men sannsynligvis ganske mye. Er det mange andre som også ville vært villig til å betale? Hvis alle som bruker skogen, hadde spytta i en god slump hver, kanskje så mye som en tusenlapp, hadde da den totale summen kunne blitt større enn grunneieren hadde fått for å selge tømmeret? Sånt lurer jeg på. Kan brukerbetaling være en vei å gå for å bevare nærskoger?

(For å komplisere bildet litt, så har grunneieren av min nærskog planert ut det hogde området, og det ser ut som det vil bli dyrka mark der.)

Så, hvor vil jeg med dette? Jeg vil få fram at nærskogen betyr enormt mye i mange menneskers liv. Verdien av at folk kan rusle en tur i skogen i nærområdet kan knapt overvurderes.

Og så vil jeg si til dem som eier skog: Jeg skjønner at skogen representerer en økonomisk verdi og jeg forstår at dere vil utnytte muligheten til å tjene penger på den. Samtidig er skogen så mye mer, spesielt nærskogen. Den er også andre menneskers friluftsområder.

Og til “systemforvalterne”: Jeg undrer meg over at vi har et system der skogeiere på et blunk kan fjerne folks turområder. Hvorfor er det sånn? Skal vi bare være glade for at vi hadde skogen så lenge det varte?

Et avsluttende paradoks

Det er mange paradokser i livet. Tomta huset mitt står på, var tidligere en del av skogen. Det samme gjelder for mine 40 nærmeste naboer. Folk i nærområdet, som har bodd her lenger enn meg, har altså sett denne skogen krympe før, kanskje også flere ganger.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg har en fin, liten skog bak huset. Men jeg er en smule engstelig for hvor lenge jeg kommer til å ha det.