Den første uka underveis overgår alle mine forventninger. Kroppen fungerer. Sykkelen går som ei kule, tross tung last. Opplevelsene står i kø og mange av dem er enda tøffere og finere enn jeg hadde regna med. Landskapet skifter stadig vekk, det ene området flottere enn det andre, og aldri kjedelig. Jeg stopper så ofte for å ta bilder at jeg tidvis blir bekymra for framdriften. Sola er stort sett en enerådende diktator på himmelen.

I skrivende stund nærmer dag 8 seg slutten. Jeg befinner meg i Volda, den fine vestlandsbygda der jeg hadde mine to mest minnerike studieår.

Jeg vil dele en opplevelse fra Trollstigen. Den er ganske personlig, slikt har jeg ikke delt på denne måten før. Om du syns sånt er kleint, kan du hoppe rett til bildene nedenfor.

Jeg har tråkka jevnt oppover ei stund. Til å begynne med går stigninga nede i bjørkeskogen. Der er det ikke så mye å se annet enn nettopp trærne. Så slutter med et skogen og hele fjellsida med en ingeniørbragd av en vei åpenbarer seg.

Landskapet er så voldsomt med de spisse tindene som går rett opp. Elva brøler seg vei ned mot havet. Været er perfekt. Kroppen er sterk, jeg kjenner tidlig at dette kommer til å gå greit. Jeg var litt nervøs på morgenen. Så begynner jeg plutselig å hikste. Gledestårer triller nedover kinna under brillene. Trollstigen er en av planetens mest spektakulære veier, folk reiser hit helt fra Asia for å se den. Og her er jeg også. Turen jeg har drømt om så lenge er faktisk blitt noe av. Det er flere som har vært veldig sjenerøse med meg. Det er en gave å være her og det er en gave å ha kropp som er i stand til å gjøre det jeg gjør akkurat nå. Øyeblikket overrumpler meg fullstendig. Jeg må stoppe i veikanten og summe meg. Hva var det som skjedde nå undrer jeg? Et par minutter etter, lettere forbausa, men veldig glad, tråkker jeg videre med et bredt glis.

Og dette øyeblikket trur jeg oppsummerer den første uka ganske bra. Det har vært en drømmestart. Jeg føler meg som den frieste av alle fugler.