- Hvordan gikk det med kroppen underveis?

Dette og beslekta spørsmål om helsa har jeg fått en del ganger i etterkant av sykkelturen min Norge rundt.

Toppidrettsutøverne viser oss hva en kropp kan være i stand til å prestere om du legger forholda optimalt til rette. Men hva med gjennomsnittskroppen? Min kropp. Din kropp. Hva er den i stand til om du presser den litt? Eller rett og slett bare bruker den til mye bevegelse, slik den er skapt til?

Turen - 76 dager med sykling

I sommer sykla jeg 5360 kilometer fordelt på 76 dager på sykkelsetet, altså et gjennomsnitt på ca. 70 kilometer per dag. De fleste dagene var jeg i aktivitet i tre-sju timer per dag.

Vel var det en ganske lang tur, men slett ingen ekspedisjon. Jeg var nede i kjelleren etter krefter en gang i blant, men de fleste dagene var heller prega av moderat aktivitet og var følgelig middels slitsomme. Et interessant apropos er at mange av de sterkeste opplevelsene på turen kom da jeg var veldig sliten.

Mitt fysiske utgangspunkt

Jeg er 41 år. De siste ti åra har jeg trent 1-2 ganger i uka med en varighet rundt en time, av og til litt lenger, spesielt om det er sykkelturer. I tjueåra trente jeg mer og var i vesentlig bedre form enn nå. Mulig noe av dette sitter igjen mange år seinere. Uansett, jeg anser meg nå som nært gjennomsnittlig hva fysisk form angår. Jeg har en helt vanlig kropp, kanskje litt tynnere og med litt mindre muskler enn mange andre menn.

Jeg la ikke opp noe spesielt treningsopplegg i forkant av turen. Utgangspunktet mitt var å bruke de første par ukene til å sykle meg i form. Forberedelsene mine, eller skal vi si fravær av forberedelser, har jeg skrevet om i innlegget Er det nødvendig å trene før en lang sykkeltur?

Hvordan gikk det med kroppen?

• Sjokkstart: Som forventa var begynnelsen et lite sjokk for kroppen. Det vil si, de første par-tre dagene gikk greit. Men etter fem-seks dager var jeg blitt veldig støl og tung i beina. Jeg tok så en rolig dag og deretter blei kroppen stadig sterkere og mer samarbeidsvillig. Dette forløpet den første uka har jeg erfart også på tidligere langturer.
• Slitasjeskader: I den grad jeg var redd for noe på forhånd, var det at jeg skulle pådra meg en eller annen form for slitasjeskade, slike som det kun er hvile som kan kurere. Det hadde effektivt satt en stopper for turen. Derfor blei det litt sånn at jeg nærmest kontinuerlig kjente etter hvordan jeg hadde det. Hvis jeg eksempelvis kjente en antydning til smerte i kneet, tenkte jeg straks: Er jeg bare sliten? Eller er det en begynnende betennelse jeg kjenner? Etter hvert som dagene og ukene gikk, blei jeg litt mer avslappa. Men jeg har også erfart tidligere at betennelser og andre “vondter” kan oppstå etter veldig lang tid. Altså er det greit å følge nøye med på kroppens signaler. Venstre lillefinger var litt nummen og følelsesløs i perioder. Det skyldes et press på nerver når du sitter i samme statiske stilling i lang tid. Slikt er visstnok ganske vanlig på en lang sykkeltur fikk jeg fortalt, men ikke så mye å bry seg om.
• Sjukdom: Jeg var også heldig med sjukdom. På to og en halv måned var det en og en halv dag der jeg følte meg dårlig fysisk og var slapp. Ellers gikk det veldig greit.
• Vekt: De første par ukene gikk jeg ned noen kilo. Det kom jo ikke som en overraskelse at energiforbruket mitt skjøt i været. Men jeg var litt uoppmerksom på matinntaket i begynnelsen og spiste rett og slett for lite. Jeg begynte da å lete etter spesielt energirik mat i butikken. Løsninga blei å bruke mye matolje i matlaginga, samt inntak av uhorvelig store mengder boller, kjeks, bananer, sjokolade, is og potetgull. Ikke spesielt sunt, men dette kom i tillegg til mye grovt brød, fisk og kjøtt og litt grønnsaker, så jeg ga ikke helt blaffen i hva jeg spiste. Jeg fikk etter hvert justert meg inn og fant en god balanse mellom energiinntak og -forbruk. Litt mer utfyllende om hva spiste.
• Styrke og kondisjon: Jeg foretok ingen tester på forhånd for å måle kroppens tilstand. Men jeg blei utvilsomt både stekere og mer utholdende underveis på turen. Motbakkene var ikke fullt så krevende og det var mindre slitsomt å sykle mange timer per dag etter noen ukers sykling. Dagsformen varierte naturligvis litt, fra en følelse av å være uovervinnelig til at det gikk litt trått fra første meter. Men jevnt over følte jeg meg sterk. Spesielt dager uten mye stigning og vind blei lett etter de første ukene. Det var en enorm tilfredsstillelse å kunne sykle opp mot 100 flate kilometer på en dag uten å bli utslitt. En annen erfaring var at om jeg sykla veldig langt og brukte mye krefter en dag, så jeg fikk jeg igjen med renter dagen etterpå. Lærdommen av det blei å avslutte syklinga mens jeg ennå hadde litt krefter igjen. Behovet for hviledager eller kortere dager blei også mindre etter hvert. Med fare for å høres hoven ut, dager med 50-60 kilometer på flate veier betrakta jeg mot slutten av turen som restitusjonsdager. Det var alt i alt svært oppløftende å kjenne at kroppen responderte så godt på belastningene jeg utsatte den for.

Kan alle sykle 500 mil?

For veldig mange trur jeg dette mer er et spørsmål om motivasjon og interesser enn fysisk kapasitet. Jeg er veldig glad i lange sykkelturer og å være utendørs over lengre tid. Det trur jeg også er grunnen til at jeg ikke opplevde turen som så voldsomt slitsom.

At en kropp, med et generelt lavt aktivitetsnivå og der det å sitte på rumpa er normalen, nærmest over natta kan tilpasse seg en tilværelse med mange timers daglig aktivitet, det er egentlig djupt fasinerende. Strengt tatt er det også en gave og et privilegium. Dette forteller meg at kroppene våre er ekstremt tilpasningsdyktige. De gjør det vi vil de skal gjøre. Og du trenger ikke drive opptrening lang tid i forveien, med mindre du skal på en virkelig ekspedisjon der fysikken din er helt avgjørende.

Det er sikkert en uendelighet av årsaker til at folk velger ikke å dra på lange turer. Men fysikk og form trenger ikke være grunnen til at du eventuelt blir hjemme. Jeg er slett ingen supermann. Fysisk sett kan svært mange gjøre det jeg har gjort.

Les også: Fysikken og psyken henger tett sammen. Kanskje burde de vært beskrevet sammen? I innleggene Hva gjør en lang sykkeltur med psyken og tankene? og Hva jeg lærte om meg sjøl på en 76 dager lang sykkeltur har jeg skrevet om det som skjedde på innsida av skallen underveis og etterpå.